Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stortinget på internasjonalt sidespor

Ulvesakens springende punkt er ikke hvorvidt Helgesen «overprøver» Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv, skriver Arnodd Håpnes og Christian Børs Lind i Naturvernforbundet.

Flertallet på Stortinget nekter å forholde seg til kunnskapsbasert forvaltning av rovdyr, skriver Arnodd Håpnes og Christian Børs Lind i Naturvernforbundet. Foto: Heiko Junge/ NTB scanpix

«Det er nok nå» utbasunerte Arbeiderpartiets Knut Storberget på Stortinget i februar, og føyde enda en tom trussel til rekka av nesten-mistillitsforslag mot minister Vidar Helgesen. Senterpartiet tok tross alt konsekvensen av beskyldningene om at Helgesen undergraver parlamentarismen, overstyrer Stortinget og så videre. Men hvorfor tar ikke Ap det samme skrittet? Frykter de at de saklig og juridisk har en bedrøvelig sak hvis det settes hardt mot hardt?

Ulvesakens springende punkt er ikke hvorvidt Helgesen «overprøver» Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv. Det springende punktet er hva som er en levedyktig bestand, og i lys av det; er Stortingets påbud om å ta ut nærmere 70 prosent av de helnorske ulvene legitimt?

For Stortinget har også vedtatt noe helt annet: Naturlig forekommende arter i Norge skal forvaltes slik at de opptrer i levedyktige bestander. Dette reflekteres i naturmangfoldloven, som igjen forholder seg til Bern-konvensjonen, som Norge har signert sammen med 46 andre europeiske land. Hva som da er en levedyktig bestand er selvsagt ikke et politisk spørsmål, men en faglig problemstilling som også politikere må gå til oppdatert forskning for å få svar på. Skulle man tro …

Men Ikke i Norge. Mens de andre europeiske landene forholder seg til fagkunnskap, slik både Bernkonvensjonen og EUs habitatdirektiv forutsetter, mener et stort flertall av politikerne våre at politikere også er de rette til å bestemme hva som er bærekraftig nivå. Frikoblet fra forsking, og uavhengig av biologi.

Slikt avgjøres gjerne i sene nattetimer på Stortinget. Det skjedde da bestandsmålet for bjørn ble nedforhandlet fra 15 til 13 årlige ynglinger, uten noen form for faglig vurdering. Som del av en deal. For jerv ble et faglig anbefalt mål på 49 ynglinger jekket ned til 39, som et nivå partiene synes var mer passende. Ap mente forslaget fra FrP og Høyre om å tillate tre helnorske ynglinger for ulv, pluss 4–7 norsk-svenske var i drøyeste laget, og la derfor inn et bud på tre helnorske og kun 4–6 grenseynglinger. Og så ble det slik.

Dermed oppstår den situasjonen at det i Norge ikke er noen faglig sammenheng mellom Stortingets politisk vedtatte bestandsmål på rovdyr, og naturmangfoldlovens krav til kunnskapsbasert vurdering av levedyktighet. Det betyr ganske enkelt at Stortinget fatter vedtak som intensjonelt går ut over både norsk lov og internasjonal rett som vi er forpliktet av. Det står Stortinget faktisk fritt til å gjøre. Men det betyr ikke at slike frittstående vedtak står over lovverk de ellers har vedtatt, noe Helgesen har måttet minne flertallet på Stortinget om flere ganger.

«Flertallet på Stortinget nekter å forholde seg til kunnskapsbasert forvaltning av rovdyr.»

Annonse

Helgesen gjorde dem også uttrykkelig oppmerksom på det i stortingsmeldingen om ulv fra mars 2016: Situasjonsbestemt kan Stortingets vedtak om tillatt bestandsnivå bli irrelevant pga. lovverk vi er forpliktet av. For eksempel hvis vi kommer over bestandsmålet som følge av at ulver innenfor ulvesonen ikke skal skytes hvis de ikke utgjør et framtidig skadepotensial. (Hvilket man ellers skulle tro var en selvfølge?)

Högsta Förvaltningsdomstolen i Sverige avgjorde i fjor at en påklaget ulvejakt på 24 dyr kunne gjennomføres, med henvisning til EUs habitatdirektiv. Ulvefiendtlige politikere i Norge tar dommen til inntekt for at både Bernkonvensjonen og Habitatdirektivet kan tolkes slik at også andre årsaker enn skade på husdyr og tamrein skal kunne brukes for å skyte ulv.

Da overser de igjen at i mer siviliserte land er en slik åpning gitt under forutsetning av at arten først har nådd et vitenskapelig definert nivå for levedyktighet. Det er denne forutsetningen svensk rett la til grunn når de godkjente ulvejakt på ca. 10 prosent av sin ulvebestand. Det blir spesielt når norske politikere mener at dette er overførbart til å plaffe ned ca. 70 prosent av bestanden av ulv i Norge, hele 47 dyr. De gjenlevende ville da – faglig sett – være langt under bærekraftige nivåer.

For bjørn har altså Stortinget bestemt at antall årlige ynglinger skal ligge på 13 kull. Men siden 2010 har det vært ca. seks kull per år, og bestanden som helhet har gått ned fra 166 dyr til 125. I denne situasjonen er det dørgende stille fra Stortinget. Hva hvis situasjonen var omvendt? Det er nok å vise til sirkuset rundt ulven når den bikker over antall «lovlige» ynglinger.

Flertallet på Stortinget nekter å forholde seg til kunnskapsbasert forvaltning av rovdyr, slik vi er forpliktet til. I debatten kappes i stedet politikerne fra FrP, Høyre, Sp og ikke minst Ap om å være høystbydende i pokerspillet om antall dyr som skal skytes. Og om å ligge lavest for dem som skal få leve.

Neste artikkel

Personlige skjønnsvurderinger