Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skogpolitikk og råstofforsyning

Skogvernet bør legges til steder der det uansett er uaktuelt å hogge. Ellers går det ut over industri og verdiskaping.

Forlatt: Skog der drift er uaktuelt, bør vernes, skriver kronikøren. Foto: Hans Bårdsgård

Moelven Van Severen og Statskog gikk i sommer sammen ut i Nationen og påpekte at nye skogvernforslag går ut over råstoff-forsyningen til skogindustrien i Midt-Norge. Midt-Norge har i dag en godt utbygget skogindustri som dekker sitt råstoffbehov med ca. 50 prosent fra regionen, men den lokale andelen må økes.

Skognæringa, som viktig klima-verktøy og framtidsnæring, jfr. FNs klimapanel, er spesielt viktig for midtnorsk næringsliv. Dagens råstoffsituasjon er imidlertid utfordrende i vår region, fordi vi nå er i sluttfasen av den nasjonale 100-årige omleggingen fra høstingsskogbruk til kulturskogbruk, en omlegging som så langt har mer enn fordoblet skogproduksjonen.

At råstoff-forsyningen i denne siste fasen ville bli vanskelig har man visst hele tiden, både fordi kulturskogen ennå ikke er hogstmoden, og fordi det er mindre gammelskog igjen. Selv om det totalt sett er skog nok, står den vanskeligere til og koster mer å drive fram. Gammelskogvern reduserer derfor råstofftilgangen.

En bør merke seg alvoret i situasjonen når to virksomheter, som sjelden uttrykker bekymringer, nå på solid faglig grunnlag peker på at skogvernplaner i gammelskogen har negativ virkning for virkestilgangen. Jeg minner om at i 2004, etter initiativ fra fylkestingene i Nord- og Sør-Trøndelag, ble organisasjonen Skognæringa i Trøndelag dannet, med hovedmål å arbeide for å sikre virkesforsyningen til skogindustrien i denne 20-30-årige overgangsfasen.

Annonse

Det har i årene etterpå, i samarbeid med kommuner, fylker og stat, vært arbeidet aktivt med dette råstoffmålet. Organisasjonen har i dag utviklet seg til å bli et Arena-prosjekt (Arena Skog), foreløpig det eneste innen skognæringa i landet. På denne bakgrunn, samt det faktum at våre landsdeler allerede har vernet mye skog, ser vi på nye verneforslag her med stor uro.

Artsutviklingen har kommet lengst i gammel skog, og derfor ønsker man å vern, men samtidig er slikt vern kortsiktig, fordi gammelskogen uansett snart vil kollapse av storm-felling, rett og slett fordi skogen er utvokst og for gammel. Ved stormfelling i kystskog vil miljøelementene man ønsker å verne forsvinne og det vil ta naturen 150-250 år til man forhåpentlig igjen har noenlunde tilsvarende gammeskog på vernearealet. Med dagens globale oppvarming er det også grunn til å regne med at artsammen-setningen på det vernede arealet vil bli temmelig annerledes. Vern av gammelskog er derfor egentlig vern av noe som ikke kan vernes. Tar man i tillegg i betraktning at stormfelt skog, som ikke ryddes opp, blir en formidabel yngleplass for barkbiller, jfr. Canada, og en kjempestor brannfelle på grunn av den store mengden død ved, jfr. sommerens og historiens skogbranner, og at skogindustrien svekkes, begynner gammelskogvern virkelig å ha en samfunnskostnad.

Nationen fulgte opp råstoff-/vernesaken redaksjonelt med kommentarer fra miljøfor-valtningen, men også, antakelig for å sprite opp saken i sommervarmen, fra Naturvernfor-bundets Arnodd Håpnes. Nasjonale skogorganisasjoner ble åpenbart ikke bedt om kommen-tar, men måtte de påfølgende dagene korrigere opp Håpnes’ usannheter i egne innlegg. I en raljerende stil mente Håpnes bl.a. at skognæringa bare må finne seg i at råstoffforsyningen stopper opp. Han satser tydeligvis på å bli finansiert av oljen fortsatt. Når man i en langsiktig industriutvikling, i nært samarbeid med myndighetene, baserer seg på en regions langsiktige virkesproduksjon, så skal man altså bare finne seg i at staten selv plutselig forstyrrer råstoff-balansen med mer og mindre tilfeldige og faglig tvilsomme gammelskogvern?

«Mener skog vernes feil» var en overskrift i Trønder-Avisa 9. august. Høyres Elin Agdestein mente at skogvernet burde legges på det skogarealet hvor det ikke blir drevet aktivt skogbruk. Ca. halvparten av landets skogareal ligger urørt av skogsdrift. Dette skyldes vanskelig adkomst, beliggenhet, bestokning, lønnsomhet, treslag osv. Når vi vet at akkurat de samme sjeldne miljøelementene også finnes på disse arealene, må det da være samfunnsmessig mest fornuftig å legge skogvernet på disse skogarealene.

Mange politikere er nok enig, men tydeligvis ikke alle, fordi i samme artikkel uttaler også SV’s Lars Haltbrekken seg. Han og SV er tydeligvis helt på linje med Arnodd Håpnes og urbane pressgrupper. Haltbrekken vil dessuten i tillegg stoppe skogsveibyggingen. Det betyr kort og godt at SV vil legge ned norsk skognæring i flere landsdeler. Det sammenfaller for øvrig med at mye annet vil også legges ned i bygde-Norge med SVs politikk. Det er i det hele tatt forunderlig at store deler av den urbanpolitiske venstresiden, under et miljødekke, tross klimautsiktene, har endt opp å slå beina under de som i dag har de vanskeligste kårene; småbrukere, småskogeiere, samer og deler av bygdebefolkningen.

Neste artikkel

Vi må dempe gebyrveksten