Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skogbildet og de utelatte linjene

En realistisk tilnærming bør ta innover seg at pilene peker oppover for mangfoldet i skog. Den bør også ta innover seg at vi mennesker trenger produkter fra skogen, skriver Hans Asbjørn K. Sørlie.

Klimakamp: Vi trenger produkter fra skogen og verdiskapingen skogen gir, skriver Hans Asbjørn K. Sørlie i Norges Skogeierforbund. Foto: Mariann Tvete

Når Nationens journalist, Hans Bårdsgård etterlyser den uavhengige skogforskningens tilstedeværelse i mediene, var det kanskje ikke forskerne Erik Framstad og Anne Sverdrup-Thygeson han først og fremst hadde i tankene. Når de allikevel tar til orde som skogforskere, knyttes det forventninger til en skogforskers kunnskapsgrunnlag og faglig etterrettelighet.

Det er bra at artikkelforfatterne nå anerkjenner at det ikke er det såkalte «moderne skogbruket», men den intensive plukkhogsten, som førte til bunnivået for miljøtilstanden i skog rundt år 1900. Det er også positivt at man anerkjenner at arter først og fremst forholder seg til sine livsmiljøer og den endringen som skjer i dem.

Med den anerkjennelsen er det betenkelig at forskerressurser og gode skriveferdigheter brukes målrettet for å bagatellisere og undergrave den dokumenterte positive utviklingen vi har i livsmiljøer for arter som lever i skog.

Skogen i Norge har som Bårdsgård, helt riktig påpeker fått vesentlig mer gammel skog og mer døde trær. I tillegg har det blitt flere store trær og mer løvskog.

Framstad og Sverdrup-Thygeson etterlyser en sannferdig og realistisk tilnærming.

Selv om man bekrefter at vi trenger skogen som ressurs i det grønne skiftet, starter allikevel sammenligningen av dagens skogtilstand med beskrivelser av skogen fra en tid før vi begynte å utnytte tømmerressursene i Norge. Den avslutter med referanser til en tenkt teoretisk skogtilstand uten menneskelig påvirkning.

Det gir ingen realistisk målestokk for avveiningen mellom bruk og vern av skog. Men det er uten tvil en effektiv argumentasjonsteknikk som kaster fjerne tiders mørke og dystre urskogskygge over det som tross alt er gledelig og positiv utvikling i skogen.

Den positive utviklingen i den eldste skogen marginaliseres også med det som kun kan karakteriseres som kreativ prosentregning. Når Landsskogtakseringen viser at skog eldre enn 160 år har økt fra 950.000 dekar til 1,8 millioner dekar på 14 år, beskrives det som «en prosents økning» og det brukes ord som «bitte litt» og «monner ikke stort for artene».

Man bør forvente at en skogforsker kan den vesentlige forskjellen på et prosentpoeng og en prosent. Man bør også kunne forvente at man ikke trekker udokumenterte slutninger om hvilken betydning det har for artene.

«Når vi tar ut tømmer for å bruke til utallige fornybare produkter, blir det unektelig mindre av noen livsmiljøer.»

Annonse

Det er et paradoks at man som forsker, i en og samme kronikk, peker på at den gamle skogen er viktigst for artene, at artene først og fremst responderer på endring av livsmiljø, for så å påstå at en dobling av den aller eldste skogen monner lite for artene.

Landsskogtakseringen er en uvurderlig kilde til statistikk for skog- og miljøforskning. Men sannferdig bruk av statistikken forutsetter at man kjenner registreringsinstruksen. Når det gjøres et poeng av at det er mer døde trær i det som registreres som naturskog, enn i skogen for øvrig, er ikke det unaturlig når mengde døde trær er ett av kriteriene for å registrere en landskogflate som naturskog.

Man kan også stille spørsmål ved hvor sannferdig det er å påstå at «vi har 1122 utrydningstruede skoglevende arter»? For alle andre enn spesielt interesserte skaper det et inntrykk av at disse artene står i fare for å forsvinne for godt.

Det ville utvilsomt blitt mer sannferdig om man hadde lagt til grunn at de er vurdert til å ha en risiko for å dø ut fra Norge. Hadde man i tillegg presisert at de fleste av disse artene i Norge utgjør en liten del av en større regional eller global pool av artene, og at mange er livskraftige på den internasjonale rødlista, hadde vi nærmet oss en sannferdig og realistisk tilnærming.

Når vi tar ut tømmer for å bruke til utallige fornybare produkter, blir det unektelig mindre av noen livsmiljøer, som for eksempel død ved og gamle trær, sammenlignet med en tenkt naturtilstand uten mennesker. Grunnet skoghistorikken i Norge har arter som var avhengig av disse livsmiljøene enten funnet sin plass, tilpasset seg eller forsvunnet.

Noen arter har kommet tilbake med forbedringen i miljøtilstanden. Skogforskerne det refereres til, skriver i sin Nibio-rapport at «det er grunn til å tro at vi har en betydelig grad av forsinket innvandring (innvandringskreditt) på grunn av den siste økningen i død ved». Vi kommer altså med stor sannsynlighet til få flere arter som følge av bedringen i miljøtilstanden. Ut fra kriteriene for rødlisting er det sannsynlig at «nye» arter får et opphold på rødlista før de eventuelt blir så vanlige at de friskmeldes.

En realistisk tilnærming bør ta innover seg at pilene peker oppover for mangfoldet i skog. Den bør også ta innover seg at vi mennesker trenger produkter fra skogen, vi trenger verdiskapingen skogen gir, vi må bruke skogen i klimakampen og vi må sørge for at vi bevarer tilstrekkelig mengder av viktige livsmiljøer for arter i skoglandskapet. Basert på forskning balanseres disse hensyn i dagens skogforvaltning.

Neste artikkel

Barna må lære om økonomi