Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Senterpartiet må snart bryte med Ap

Når politiske partier går sammen for å danne parlamentariske flertall for en regjering, er det med basis i verdimessige fellesskap og politiske kompromisser.

Bør se en annen veg: Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum og resten av partiet må begynne å revurdere sitt samarbeidsforhold til Ap, mener innsenderen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

I fjor gikk Senterpartiet til valg på en Sp/Ap-basert regjering. Det er langt fra gitt at det vil skje ved neste korsvei. For oss i Senterungdommen er regjeringsmakt ikke noe vi er ute etter for enhver pris, og Arbeiderpartiets politiske prioriteringer har gjort den prisen atskillig mye høyere.

LES OGSÅ: Senterungdommen vurderer å vrake Ap

La oss starte med det ferskeste. Stortinget skal 22. mars behandle spørsmålet om norsk tilknytning til EUs energiunion, gjennom EUs tredje energimarkedspakke. Dette innebærer at vi avgir makt og myndighet. Det fastslår også Justisdepartementets lovavdeling, selv om de tviholder på illusjonen om at avståelsen er minimal.

Gjennom tilknytningen vil det være EUs energibyrå Acer som vil overvåke de nasjonale energimyndighetene (Norges vassdrags- og energidirektorat og Statnett i Norge). Dette betyr at Acer gis rett til å fatte vedtak om bygging av grensekryssende infrastruktur, de får adgang til nettverk og forsyningssikkerhet og prosjekter av felles interesser. Hvis landene i slike prosjekter ikke blir enige, vil Acer bestemme hvor mye hver skal betale. I tillegg vil EU at reguleringen i Norge skal overtas av Reguleringsmyndighet for energi (RME) – en ny myndighet som skal skilles ut fra NVE.

RME skal være helt uavhengig av norske myndigheter, og innrette seg etter Acers bestemmelser. Det vil være EØS-avtalens overvåkingsorgan, ESA, som passer på at Acers bestemmelser blir fulgt. Til slutt vil det fra 2021 måtte sendes inn årlige energiplaner som skal godkjennes av EU-kommisjonen.

For Senterpartiet er dette spørsmålet krystallklart. Dette er en stor suverenitetsavståelse som Stortinget må si nei til. Gjennom EUs tredje energimarkedspakke gir vi fra oss mye av kontrollen over energien vår. Og hva blir det neste? Eierskapet til naturressursene? Av historien kan vi lære at når vi gir EU en finger, så tar de til slutt hele hånda.

Man kunne kanskje med dette trodd at Arbeiderpartiet i hvert fall ville gått med på å behandle dette som suverenitetsavståelse i Stortinget (krever tre firedels flertall). Men nei da. Arbeiderpartiet kommer etter alle solemerker til å stemme for, dette på tross av at nesten 100 Arbeiderparti-ordførere og LO er imot. I tillegg har jussprofessor Eivind Smith sagt at dette er en suverenitetsavståelse som helt klart må behandles etter paragraf 115 i Grunnloven.

En annen sak som skapte mye blest, var Norges tilknytning til EUs Finanstilsyn i 2016. Dette betyr at det norske Finanstilsynet nå kan bli overprøvd av EUs finanstilsyn på saker som angår bank, forsikring, verdipapirhandel, pensjon og systemrisiko. ESA vil kunne fatte direkte bindende vedtak, som overprøver norske myndigheter. Dette kan være å begrense eller forby visse typer finansvirksomhet – og kunne ilegge bøter til norske selskap og institusjoner.

Tilknytningen til EUs finanstilsyn ble regnet som den største suverenitetsavståelsen siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og disse to sakene er bare to i en lang rekke. Over 10.000 direktiver og forordninger har Norge blindt sagt ja til. Arbeiderpartiet har, sammen med Høyre, hodeløst sagt ja til å implementere EUs lover og regler, og knapt turt å være kritiske. Dette er en stor fornærmelse og gedigen spyttklyse i panna på det norske folk som sa nei til EU i 1972 og 1994.

Historien har vist at vi fikk rett, men fortsatt stikker Arbeiderpartiet hodet i sanden.

Annonse

Det groveste og mest alvorlige eksempelet, er det som skjer innenfor arbeidslivet. I forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994, anklagde Gro Harlem Brundtland Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet for løgn da vi pekte på at EØS-avtalen ville svekke de faglige rettighetene i Norge. Historien har vist at vi fikk rett, men fortsatt stikker Arbeiderpartiet hodet i sanden – partiet som tidligere har vært arbeidernes parti.

Gjennom fri flyt av arbeidskraft over grensene og frislipp av bemanningsbyråer har lønns- og arbeidsvilkår sakket akterut, særlig for dem i praktiske yrker, som snekkere, murere, malere, lastebilsjåfører og hotell- og restaurantarbeidere. Øst-Europa tømmes for arbeidskraft for at nordmenn skal legge billig takstein. Arbeidsinnvandrerne utnyttes på det groveste, arbeidslivskriminaliteten øker og færre og færre norske ungdommer ser noen framtid i praktiske yrker.

Fremst i rekken for å velsigne dette står Arbeiderpartiet og Høyre som blindt vil koble Norge med EU. Senterpartiet vil kraftig innskrenke adgangen til innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer og regulere arbeidsinnvandringen for å sikre alle som arbeider i Norge norske lønns- og arbeidsvilkår.

Store deler av arbeiderbevegelsen begynner nå å ta dette innover seg. I mai i fjor vedtok LO-kongressen følgende formulering: «Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler.» Men da Senterpartiet og SV foreslo nettopp denne formuleringa i Stortinget i juni, stemte Arbeiderpartiet imot. Nok en gang turte ikke Arbeiderpartiet å røre den hellige kua som EØS-avtalen har blitt.

For Senterpartiet har dette vært krystallklart fra dag en. Vi ser på nasjonalstaten som det beste rammeverket for politiske beslutninger. Det sikrer at vi ser de svakeste i samfunnet, at beslutningene tas nær folk og det sikrer alle som arbeider i Norge norske lønns- og arbeidsvilkår.

EØS-avtalen har flytta makta fra Stortinget og andre folkevalgte organer til markedet og overnasjonale organer, og det politisk handlingsrommet er sterkt begrensa. For oss må samhold og solidaritet alltid gå foran et rent markedshensyn. Senterpartiets alternativ er et marked som korrigeres ut ifra politiske mål og gjennom folkevalgte organer. Det er ikke forenlig med Arbeiderpartiets EU- og EØS-ja.

Senterungdommen driver med politikk ut ifra samfunnsnytte, ikke egennytte. Og nå er begeret snart så fullt at vi snart ikke lenger kan støtte en regjering med Arbeiderpartiet i. Senterbevegelsens vekst de siste åra er et tegn på økt tillit for våre løsninger, og vi står klare til å bli det nye samfunnsbærende partiet.

Neste artikkel

Ingen smal sti for KrF