Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Plukkhogst, skogens fiende?

Småbruket mitt har mange grå hus. Umalt tømmer og kledning av gran dominerer. Hvis en går helt inntil veggene vil en se at årringene på stokker og bord er veldig tette; Materialene er ikke tilfeldig valgt.

Det bør forskes på flere alternativer til flatehogsten, skriver kronikkforfatteren. Foto: Siri Juell Rasmussen

Seinvokst gran og furu var helt klart det våre forfedre valgte for å beskytte husene sine mot råte dersom de hadde mulighet. Jeg er ganske sikker på at de ville ristet på hodet dersom de hadde sett dagens kledningsbord med sine store årringer.

Hans Bårdsgård priser den norske skogforvaltningen de siste 100 år i Nationen den 21. oktober i fjor. En bakstreversk plukkhogst har blitt byttet ut med en effektiv flatehogst. Den norske skogen var i krise i 1916, og skogforvalteren Agnar Barth skrev sin berømte artikkel der han konkluderte med at en tok ut mer tømmer enn tilveksten, og at skogen var i elendig forfatning.

Det var derfor nødvendig å sette inn tiltak. Barth selv gikk inn for fleretasjet skog, altså at flere generasjoner trær står sammen og gir naturlig forynging. Det ble imidlertid snauhogsten som vant, men det var først på 1950- tallet at den for alvor ble satt ut i livet i stor skala i alle skogdistrikt.

Bårdsgård gir i sin artikkel plukkhogsten skylden for at skogen var i krise på begynnelsen av forrige århundre. Problemet med analysen ligger i Bårdsgårds eget eksempel; At det sto mye større kubikk tømmer på målet i 1537 enn ved 1900. Så hva slags metode brukte man før 1537? Var ikke dette også plukkhogst?

Det må derfor være en annen forklaring enn bare metoden. En av forklaringene er en gigantisk tømmereksport fra 1600- tallet og fram til 1900 som forsynte Europa med norsk trelast. En eksport som gjorde storbøndene og trelasthandlerene rikere, mens de som gjorde det harde arbeidet i skogen sto igjen med knapper og glansbilder.

En annen forklaring er befolkningsøkningen i denne perioden som selvsagt også ga seg utslag i økt behov for tømmer og ved her i landet. I tillegg kommer behovet for trekull til gruvedrift og annen industri. Hvilket moment som er viktigst vet jeg ikke, men for kystskogen har tømmereksporten blitt betegnet som en økologisk katastrofe og kan neppe betegnes som plukkhogst.

Etter min mening burde det ikke vært og burde ikke være Norges oppgave å forsyne et avskoget Vest-Europa med trelast. I seg selv er plukkhogst ikke et problem så lenge man tar ut like mye eller mindre enn tilveksten. Plukkhogst gir mindre lys til ungtrær og fører til at de vokser saktere. Flatehogst gir nærmest ubegrenset lystilgang og stor tilvekst. Kvaliteten blir imidlertid mye bedre med saktere vekst, men en kan ta ut mindre tømmervolum.

Spørsmålet er om trevirkets økte levetid vil veie opp for dette. Jeg har ikke svaret. Jeg vet bare at kledningen på husene mine har holdt i 100 år uten maling. Med dagens kledning måtte den ha vært byttet ut flere ganger og energien og arbeidskraften som hadde gått med til å lage alle disse bordene fra skog via sagbruk til småbruket mitt ville ha flerdoblet seg i forhold til å bruke gode materialer i utgangspunktet.

«Selv om en etterlater en og annen tørrgran så er flatehogsten et stort sjokk for økosystemet.»

Annonse

Selv om jeg hadde behandlet kledningen vil jeg vel tro at den saktevokste hadde vart tilsvarende lengre. At det vil være energimessig grønnere å satse på økt kvalitet fremfor økt volum er det derfor ingen tvil om, men om vi på en bærekraftig måte kan forsyne hele Norge med saktevokst materiale til værutsatte bygningselementer er ikke jeg den rette til å svare på.

Jeg mener i hvert fall at vi ved å forlate den bruk- og kastmentaliteten som preger vårt forhold til materialer i dag, kunne senket behovet for ny trelast betraktelig. Bonden kunne fått høyere pris på tømmeret jo tettere årringene var, og dermed utlignet den tapte fortjenesten som følge av mindre volum. Jeg mener ikke med dette å si at vi bør legge om hele skogforvaltningen, men i hvert fall at det bør forskes på flere alternativer til flatehogsten.

Ikke alle materialer trenger å lages av saktevokst virke, men vi burde få et reelt valg når vi besøker byggevareforretninger og sagbruk. Fokuset i denne kronikken har vært å peke på de negative konsekvensene flatehogsten har for trevirkets kvalitet, men det er også åpenbart at hogstmetoden har store negative konsekvenser for livet både under og over jordoverflaten i hogstfeltet.

Selv om en etterlater en og annen tørrgran så er flatehogsten et stort sjokk for økosystemet, og skaden som har skjedd kan ikke repareres før neste gang man hogger på samme område. Resultatet er mindre diversitet av planter, dyr og annet liv.

Bårdsgård mener at den moderne skogsforvaltningen er en del av løsningen for å løse klimautfordringene. Jeg mener at vi heller bør peke på den virkelige elefanten i rommet; vår lite bærekraftige bruk av energi og ressurser. Det var dette som også førte til skogkrisen på begynnelsen av 1900- tallet, ikke plukkhogsten i seg selv.

Og til sist Bårdsgård; den vernede skogen kommer nok til å gå i balanse slik naturen alltid gjør. Vill natur er ikke avhengig av mennesker for å «trives». Den greide seg tross alt før vi velsignet den med vårt nærvær

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov