Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

På ville veier i viltforvaltningen

Mange naturinteresserte mennesker kvakk til da vi fikk i fanget en pressemelding fra Regjeringen den 17. januar.

Elgen må fortsatt ligge under Klima- og miljødepartementet, mener kronikøren. Foto: Arne Nævra

Her sto det rett og slett følgende fra den nye regjeringsplattforma med Venstre: "Ansvaret for forvaltningen av høstbare viltressurser (som f.eks. elg, hjort og rådyr) overføres fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet, og statsråd Jon Georg Dale overtar ansvaret for dette fagfeltet i Klima- og miljødepartementet i overgangsperioden".

Å overføre jaktbare arter fra Miljødepartementet til Landbruksdepartementet vil være stikk i strid med moderne, økologisk helhetssyn på naturen. Det er et gufs fra tidligere tider da mennesket var gud over norsk natur og bare skulle høste.

I et skriftlig spørsmål til statsministeren noen dager seinere spurte jeg om hvordan regjeringen definerer høstbare viltressurser? Hun svarte i runde formuleringer om at de fortsatt ville følge naturmangfoldsloven, men jeg fikk overhodet ikke noe svar på spørsmålet om hvilke arter som skal over til landbruksministeren, eller en god begrunnelse hvorfor.

I den første pressemeldingen nevnes det arter som elg og rådyr. Kanskje vil det også gjelde skogshøns? Rent komisk kan det bli om nære arter som dobbeltbekkasin kan ligge under miljøminister Elvestuen, mens enkeltbekkasin kan ligge under landbruksminister Dale.

Men denne endringen i forvaltningen er slett ikke bare komisk. Den er tragisk og en endring som er alvorlig for prinsippene i dagens naturforvaltning. På mange vis vil en slik endring sette klokka tilbake til før 1972 da vi fikk Miljøverndepartementet opprettet. Naturfaglige, økologiske tenkemåter skulle fra da av ligge til grunn for forvaltningen av natur og arter, selvsagt også jaktbare arter. Før dette lå saksfeltet under Landbruksdepartementet.

Like alvorlig er spørsmålet om fagetatenes rolle. Skal Miljødirektoratet forholde seg til to departementer? Eller har man tenkt å overføre de aktuelle fagmiljøene i Miljødirektoratet til landbruk? I så fall er dette enda alvorligere, og svært lite i tråd med moderne internasjonale forvaltningsregimer tuftet på økologisk helhetsforståelse.

Forrige søndag møtte jeg landbruksminister Dale i en radiodebatt om temaet. Heller ikke han kunne si hvilke arter han skal ta over ansvaret for. Han sa at det skulle de finne ut etter hvert. I all verden, hva er dette for slags ansvarlighet? Ikke har de gjort utredninger av en slik reform, ikke har noen fått uttale seg, og så veit han ikke engang hvilke arter han skal ta over!

"På mange vis vil en slik endring sette klokka tilbake til før 1972 da vi fikk Miljøverndepartementet opprettet."

Annonse

Forslaget er trolig også i strid med Viltloven. I paragraf fem slås det tydelig fast at det i viltforvaltningen gjelder følgende organer: 1. Departementet (underforstått Miljøverndepartementet), 2. Miljødirektoratet, 3. Fylkesmannen, 4. Fylkeskommunen og 5. Kommunen. Det står riktig nok at «Kongen kan gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen». Men landbruksdepartementet er vel knapt et nyetablert samarbeidsorgan?

Når jeg gjennom flere tiår har fartet land og strand for å produsere naturserier for NRK, er det to forhold som har slått meg som verdifulle prinsipper for forvaltning, bruk og eierskap til norsk natur. Det er den fantastiske allemannsretten, og det faktum at ingen har eiendomsrett til noen viltlevende arter. Grunneier har bare jaktretten! Det er et viktig skille.

Mye tyder her på at det er viktige næringsinteresser (store grunneiere) som her har presset på høyrepartiene for enda tydeligere å markere et slags eierskap til viltet. Da er vi på ville veier, og jeg vil advare på det kraftigste mot det. Det holder f.eks. ikke å hevde at elgen har kjøttverdi og at den også skader skog ved å beite på furu. Elgen som art har en økologisk funksjon, både som beitedyr og byttedyr (der det er bjørn og ulv).

Det er naturmangfoldlovens moderne økologiske prinsipper som skal legges til grunn for all natur- og artsforvaltning. Det har Stortinget ettertrykkelig slått fast i paragraf 3 i loven: « Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder...»

En kan bare håpe at det er et arbeidsuhell, en politisk korrekturfeil, som bare er enda mer alvorlig enn brøleren som ble gjort da Miljødirektoratet satte svarttrosten opp som jaktbar art, og fikk en storm av protester tilbake. Forslaget ble ikke vedtatt, og til våren synger svarttrosten igjen.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov