Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om jeg var en pus

Vi kunne unnet oss en ekstra ferieuke hvert år – uten at produksjon og forbruk hadde sunket. Likevel er gjennomgangsmelodien at vi må arbeide mer, bli mer produktive og utsette pensjonsalderen.

Katten drømmer aldri om være noe annet enn det den er, skriver Ole-Jacob Christensen. Foto: Armin Burkhardt og Silke Maye / Mostphotos

Det er mye vi ikke makter i et tilmålt liv, mye vi drømmer om, men aldri får oppfylt. Noen ganger drømmer jeg om å kunne tegne. Det hadde vært mye finere å komme hjem med en blokk stemningsfylte blyanttegninger enn med et fotoapparat fullt av bilder. Eller sarkastiske og vemmelige karikaturer av maktmenneskene som styrer verden mot tvilsomme mål og lukker øynene for alt og alle som blir liggende overkjørt i veibanen mens de raser framover.

Andre ganger drømmer jeg om å kunne spille og synge. Gripe en gitar eller sette meg ved et piano og synge Brel og Gainsbourg så tarmene knyter seg, spille saksofon – eller bare traktere munnspillet på hylla med noen rene toner.

Men virkeligheten innhenter dagdrømmene. Kanskje er jeg klokere når jeg drømmer om å være en pus, en helt vanlig huskatt som krøller seg sammen på sofaen i timevis og maler, for bare å stå opp for å jakte, pare seg og spise. Et slikt katteliv utstråler en ro og likevekt som jeg selv sjelden når.

Det kjenner ingen geskjeftighet, ikke noe stress, ingen nervøsitet, bare en suveren livsbeherskelse, en tilfredshet som aldri strever høyere enn det kan nå. Å hvile i seg selv, sier vi. Men katten ser uutgrunnelig på oss, som den sfinksen den er, og holder hemmeligheten om sin lykke og selvtilstrekkelighet for seg selv.

Tidsbesparende maskiner gir oss dårligere tid, mer stress og mer tidsklemme.

Men drømmen om å være katt, er ikke bare enda mer urealistisk enn drømmen om å kunne tegne eller synge. Drømmer om å være noe annet enn man er, for eksempel en katt, viser jo nettopp at vi ikke er katter, men mennesker. Katten drømmer aldri om være noe annet enn det den er – derfor sover den rolig 18 timer i døgnet, og bekymrer seg knapt om hva som venter den når den våkner.

Når katten likevel står for meg som et dyr vi kunne lære noe av, er det fordi vi som mennesker og samfunn har utviklet oss til den motsatte ytterlighet. Vi finner aldri ro i oss selv. Et vell av tidsbesparende teknologi som vi ikke engang kunne fantasert om for få tiår siden, har ikke gitt oss et roligere liv.

Stress kom inn i livene våre på 60-tallet, tidsklemma på begynnelsen av 2000-tallet. Når maskinene arbeider fortere, må vi følge med. Tidsbesparende maskiner gir oss dårligere tid, mer stress og mer tidsklemme.

Aldri har vi vært mer produktive enn i dag. Vi produserer grenseløst mye mer pr. time enn noen gang tidligere i historien. Med en årlig produktivitetsøkning på to prosent, produserer vi like mye på 1764 timer i år, som vi produserte på 1800 timer i fjor. Med andre ord: vi kunne unnet oss en ekstra ferieuke hvert år – uten at produksjon og forbruk hadde sunket. Likevel er gjennomgangsmelodien at vi må arbeide mer, bli mer produktive og utsette pensjonsalderen.

Annonse

«Å stå opp, trikken, fire timer på kontoret eller i fabrikken, måltid, fire timer arbeid, måltid, søvn, og mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag med samme rytme, denne veien er lett å følge mesteparten av tiden. Men en dag reiser spørsmålet om «hvordan» seg, og alt begynner i denne trettheten farget av en følelse av å bli overrasket», skriver den franske forfatteren og filosofen Albert Camus i essayet Myten om Sisyfos.

Kanskje tiden er inne for dette bevissthetens øyeblikk, nå som det ikke bare det absurde, men det direkte ødeleggende ved mye av menneskenes strev blir tydelig?

Vi må våge, ikke bare å spørre hvordan vi skal løse våre oppgaver (bredere veier, flere elbiler, raskere fly, nyere interiører, mer avanserte datamaskiner, bedre apper osv.), men hva (hva vil vi egentlig), og hvorfor (hvorfor vil vi det vi vil).

Vi raser videre som piska skinn – og glemmer at vi selv holder pisken.

Kanskje har vi nok ting når vi sjelden får slitt dem ut før de havner på søpla. Kanskje har vi nok opplevelser, men ikke nok tid til nyte dem.

«(t) iden bærer oss, men det kommer et punkt da vi må bære den», skriver Camus. Et punkt da vi må leve her og nå, og ikke bare streve etter det som skal komme. En tid for å ta ansvar, og ikke bare gjenta ingen kan stoppe framskrittet, uten å spørre hva framskritt er og hvorfor vi skaper det.

Et blikk på verden av i dag, en verden med en enorm rikdom ved siden av en uhyrlig fattigdom, en verden med en teknologi så avansert at bare noen promille av oss forstår den, men samtidig en verden som er i ferd med å ødelegge seg selv, en rovdrift på naturen for å produsere flere ting, og forgiftning av naturen gjennom alt det avfallet som tingene skaper, må fylle en med den følelsen av det absurde som Camus beskriver.

Vi er dømt til å leve med følelsen av det absurde, hevdet Camus, men i motsetning til katten kan vi ikke slå oss til ro med det meningsløse. Dens sinnsro og nytende lykke kan være et korrektiv til vår egen geskjeftighet, men som mennesker må vi velge en vei mellom ro og uro og ta ansvar for våre valg. Pusen aksepterer fullt ut sin skjebne, det kan ikke vi: «Det absurde har ingen mening på annen måte enn at vi ikke godtar det», hevder Camus.

Vi raser videre som piska skinn – og glemmer at vi selv holder pisken. Pusen sover, maler, jakter og parer seg – og kan ikke annet. Vi mennesker må selv ta ansvar for å forme våre liv og våre samfunn.

Neste artikkel

Hva i all verden er «Ringvirkninger»?