Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om å forvalte bondens verdier

Tines satsing i Irland medfører høy risiko, skriver landbruksøkonom John Lilleborge.

Irland: Styreleder Trond Reierstad under et besøk til meierianlegget i Irland som skal produsere Jarlsberg. Foto: Hilde Lysengen Havro

Tines styreleder Trond Reierstad forsvarer i Nationen 21/12 en investering i Irland på - i første omgang - opp mot 1 milliard kroner, med at det er verdiforvaltning for bonden. Det er merkelig. Som selvstendig næringsdrivende vil ytterst få av norske bønder finne på å investere familiens verdier i irsk meieriindustri.

Forvaltning av bondens verdier bør overlates til bonden selv. Først da vil hver enkelt bonde kunne foreta egne risikovurderinger tilknyttet hvordan verdiene bør plasseres. Flere bønder ville sannsynligvis da velge nedbetaling av gjeld.

Melkebønder med overskuddskapital bør neppe plassere den i meierisektoren. På samme måte som at den norske stat - som er høyt eksponert mot oljeøkonomien - ikke bør investere sin overskuddskapital gjennom Oljefondet i oljerelaterte aksjer. Alle eggene i én kurv er sjelden klokt. Kapitalforvaltning er derfor en svært dårlig begrunnelse for at Tine skal investere i irsk meieriindustri.

Reierstad innleder med at «Tines mål er å skape størst mulig verdi av eiernes melkeproduksjon» (min understreking). Det er ikke «å skape størst mulig verdi» som er det bærende prinsippet i denne setningen, Reierstad. «Av eiernes melkeproduksjon» må være retningsgivende for et meierisamvirke.

Hvis vi imidlertid glemmer samvirkegrunnlaget, og i stedet ser på Tine som et aksjeselskap, er det mulig at verdien av selskapet blir høyere ved å investere i Irland. Men jeg er ikke umiddelbart overbevist. Det skyldes forutsetningen om «økt markedsvekst». I Bondebladet samme dato innrømmer Reierstad dette: Vi må få til en volumvekst for å få god lønnsomhet.

Reierstad hevder i Nationen at «prisene vi trenger på Jarlsberg med norsk melk ligger over det markedet er villig til å betale». Det er selvsagt ikke en absolutt sannhet. Men det er sannsynligvis korrekt at økte priser vil gi «betydelig volumfall», slik Reierstad også uttaler i Nationen.

Jarlsberg på norsk melk vil medføre lavere eksportsalg enn de over 100 mill. liter som har vært normalen med eksportsubsidier. Men eksporten ville ikke blitt null. Råvareprisens andel av utsalgspris i butikk gjør at vi snakker om en prisøkning i størrelsesorden 10-15 prosent. Det er nærmest utenkelig at det ikke ville vært mulig å selge minimum halvparten av volumet med slik prisøkning. Sannsynligvis langt mer. For verdien av norske melkebønders melkeproduksjon betyr dette åpenbart langt mer enn selv en vellykket investering i Irland.

Sannsynligheten for total feilinvestering er absolutt til stede.

Annonse

I tillegg kommer høy risiko. Når det, som Reierstad påpeker, er vanskelig å opprettholde volum solgt ved prisøkning, er det ikke mindre vanskelig å skape volumvekst uten prisnedgang. Og det vil kreve massiv tilleggsinvestering i internasjonal markedsføring.

Etterspørselselastisiteter har den egenskap at man kan benytte dem i estimater i begge retninger. Når «pris opp» forutsetter «volum ned», vil selvsagt «volum opp» forutsette «pris ned». En kapasitet i Irland på 20.000 tonn Jarlsberg er ca det dobbelte av eksportsalget fra Norge. Sannsynligheten for total feilinvestering er absolutt til stede. Det er en risiko jeg som melkebonde ikke ville tatt, og den tjener definitivt ikke alle de melkebønder som må legge ned.

Reierstad hevder også at «Tines eiere har gjennom mange år bidratt til å bygge ostens renommé gjennom eksporten». Det er også feil. Tines eiere har produsert melk, og de har finansiert ystingen. Men det er norske forbrukere som de siste 20 år har finansiert eksporten gjennom prisnedskriving av melk anvendt til merkevareeksport i Prisutjevningsordningen. Med denne subsidieringen har bonden fått omsatt mer melk til målpris enn ellers. Nå kutter Tine frivillig norsk melkeproduksjon langt mer enn volumbortfallet av en prisøkning ville tilsi. Det er uforståelig. Investeringer i norske melkebruk og i norsk ystekapasitet mv. blir da null verdt.

Reierstad skryter av internasjonal omsetning på 2,9 milliarder kroner for Tine, og han vil vokse videre internasjonalt. I dag er en vesentlig del av den internasjonale omsetningen basert på norsk råvare. Slik blir det ikke etter investeringen i Irland. En effekt av dette er at hvis Irlandsinvesteringen skulle vise seg å bli lønnsom, vil den bringe profitt til Tine som jeg håper Tine vil betale ut til norske melkebønder. Det må de da gjøre gjennom en høyere produsentpris på melk. Da vil Tine med enda større margin kunne hevde at det er umulig å eksportere Jarlsberg eller andre meieriprodukter basert på norsk melk.

Kanskje burde Tines eiere spørre seg om det hadde vært en idé finne ut hvor mye av melkeprisen som allerede i dag er avkastning på investeringer, før de med Irlandinvestering og annen internasjonal vekst priser sin råvare helt ut av all konkurransekraft som tenkes kan.

Reierstad vil så ha myndighetenes hjelp til å øke konkurransekraften for norsk melk. Det er liten grunn til å rope på myndighetene før man har ryddet i eget hus.

Neste artikkel

Hvem er egentlig disse ulvejegerne?