Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Ulvekommuner må få økonomisk støtte»

Storsamfunnet ønsker å beholde ulven, men mange lokalsamfunn føler ulven som en belastning. Det er på tide at ulvekommunene får økonomisk støtte.

Nina Jensen
Generalsekretær WWF Verdens Naturfond
Publisert: 17.02.17 00:01 | Oppdatert: 17.02.17 11:40

Vi er mange som mener at ulven hører hjemme i norsk natur. Spørreundersøkelser viser at det er stort flertall for å ha ulv i Norge – også i ulvefylkene. Men som denne vinteren har vist, er det også mange som opplever ulven som en belastning. Mange som lever i ulvesonen sitter med en følelse av å ta støyten for storsamfunnet. Det gjelder ikke bare de som driver landbruk med husdyr på beite. Det kan handle om hunder som blir tatt, jaktmuligheter som blir dårligere eller om frykt for skader på mennesker.

Vi som er tilhengere av ulv i Norge, men som ikke selv lever med ulven i nærheten, skal være meget forsiktige med å påstå at disse ulempene ikke er noe å bry seg om. Det er på tide at storsamfunnet anerkjenner folks opplevelse av at det ikke er bare lett å leve med ulv, og at enkelte lokalsamfunn – som følge av Stortingets beslutninger – i en viss forstand bærer en ekstra omkostning på vegne av oss alle.

Derfor foreslår WWF Verdens Naturfond nå at det innføres en ordning med økonomisk støtte til kommuner i ulvesonen som har en familiegruppe med ulv på sitt areal.

Dette er ingen ny idé. Et forslag om en slik statlig støtteordning til ulvekommuner ble lansert av det offentlig oppnevnte Ulvesoneutvalget i 2012. Utvalget, som besto av fagfolk og lokalpolitikere, foreslo en modell der kommuner som er vertskap for etablerte familiegrupper av ulv får en årlig støtte for hver familiegruppe, og at summen fordeles forholdsmessig på de kommuner som har familiegruppas revir på sitt område. Utvalget foreslo at støtten kunne gå til næringsfond, tjenestetilbud eller annet.

Folk med helt ulikt forhold til selve ulvespørsmålet har tatt til orde for dette eller lignende forslag. WWF mener Ulvesoneutvalgets forslag er et godt utgangspunkt. Vi har nå sendt regjeringen forslag om å innføre en slik, ny støtteordning, som vi håper kan komme på plass allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2017 eller i statsbudsjettet for 2018.

Vi ser for oss at en slik ordning rent praktisk forvaltes av rovviltnemndene, som kan fordele midler til tiltak i de aktuelle kommunene. I vårt innspill til statsbudsjettet for 2018 foreslår vi en ramme på 25 millioner kroner til en slik, søkbar støtteordning. Med dette forslaget ville det være mye opp til lokale politikere som er representert i rovviltnemndene hvordan pengene fordeles.

Leve med ulv

"Det er på tide at storsamfunnet anerkjenner folks opplevelse av at det ikke er bare lett å leve med ulv."

For WWF er det naturlig å trekke frem muligheten for å utvikle naturbasert reiseliv også i skogsområdene. Tenk hva fjellturisme har betydd for steder som Beitostølen eller Lom. Kanskje vi kan få se en lignende utvikling av skogturisme på Flisa eller Koppang?

Utviklingsmulighetene bør være store. De mye omtalte tretopphyttene i Ringsaker har vel nå snart like lange ventetider som de fineste suitene på storhotellene i Oslo. Rundt om i landet ser vi at det dukker opp forskjellige nye reiselivsvirksomheter også i skogområder, fra klatreparker og jakttårn-hotell til steder som tilbyr teambuilding, lokal mat eller fred og ro og ´mindfulness´.

Et mer variert naturbasert reiseliv, også i skogområder, vil bidra til at flere får øynene opp for de utrolig fine naturkvalitetene skogene våre har. Disse mulighetene taler for at en støtteordning til ulvekommunene kanskje etter hvert kunne suppleres med nye virkemidler for eksempel under Innovasjon Norge, spesielt rettet mot naturbasert næringsliv i de samme delene av landet.

Et annet forslag til kompensasjonsordning har kommet fra skogeierinteresser som ønsker erstatning for tapte jaktinntekter. WWF vil advare mot å innføre noen generell økonomisk erstatning til grunneiere for å kompensere tap av goder i naturen som det ikke er individuell eiendomsrett til.

Uansett modell: Det er og blir et nasjonalt ansvar å ta vare på truede dyrearter slik som ulv. Derfor er det ikke urimelig at storsamfunnet utvikler ordninger som bedre kan fordele spesielle omkostninger på hele nasjonen. Et system for økonomisk støtte til kommuner vil, etter WWFs vurdering, kunne virke både konfliktdempende og øke aksepten for ulv. Dette vil i så fall være en ordning som også har paralleller andre steder i verden.

Ulven er her for å bli. Tilhengere og motstandere skal selvsagt fortsette å diskutere hvordan ulvebestanden bør forvaltes. Men politikere av alle farger bør kunne enes om dette: Det er ikke bare lett å leve med ulv, og nå trenger vi noe som demper konfliktene og øker den lokale verdiskapingen fra Norges unike natur.



Annonse