Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norge som «grønt batteri»

Skal vi utnytte potensialet for produksjon av vindkraft i Nordsjøen må vi finne en måte å lagre den på, skriver Jo Heringstad i denne kronikken.

Kraft: Det som synes å mangle er et prissystem med riktig verdsetting av vindkraften og vannkraften, skriver kronikkforfatteren. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

I 2011 ble det publisert en vidløftig utredning, med den kompliserte tittelen «Økt balansekraftkapasitet i norske vannkraftverk». Det lange ordet «balansekraftkapasitet» var uheldig valg: Det dreier seg om lagring av elektrisk energi.

Med mye vindkraftutbygging i Nordsjø-området, blir det i perioder med sterk vind et kraftoverskudd, som kan bli vanskelig å anvende til noe fornuftig. Da blir det også relativt liten produksjon av slik kraft, i andre perioder med svak vind. Dermed blir det stort behov for lagring av energi, fra de førstnevnte til de sistnevnte periodene.

Vindkraft kan lagres direkte, med bruk av pumpeturbin til å «løfte» vann opp til fortrinnsvis eksisterende høytliggende magasin, så dette vannet blir disponibelt for ekstra kraftproduksjon med den samme turbinen, når det blir svak vind og lite vindkraft. Ulemper med slik energilagring er at vann til pumping må tas fra enten en stor elv eller et lavtliggende magasin, og at 15-20 prosent av den elektriske energien som brukes til pumping ikke kan gjenvinnes som det.

Vindkraft kan også lagres indirekte, med at overskudd i periode med sterk vind dekker diverse norske kraftbehov, så mye vann da kan holdes tilbake i høytliggende magasin, og brukes til ekstra stor kraftproduksjon i neste periode med svak vind og lite vindkraft. Ulempe med slik lagring er at høytliggende magasin da – som regel – kan fylles opp og tømmes bare én gang i løpet av et år, mens det med pumpekraftverk er mulig å fylle opp og tømme høytliggende magasin flere ganger.

Både direkte og indirekte lagring av vindkraft vil kreve nye vannkraftverk ved siden av eksisterende, med henholdsvis pumpeturbiner og vanlige turbiner. Hvis Sør-Norge skal fungere som felles «grønt batteri» for kraftforsyning med store andeler vindkraft i Nordsjø-landene, så må det nok velges pumpekraftverk heller enn vanlige kraftverk, der det er brukbare naturlige forutsetninger for det.

I overskuelig framtid blir det neppe aktuelt å pumpe saltvann fra fjord til fjellsjø.

Ett konkret case i denne utredningen er et noe større og nytt vanlig kraftverk ved Lysebotn, enn det som ferdigstilles der i nå i 2018. Forutsetning for et virkelig stort kraftverk der manglet, så lenge det manglet vedtak om sjøkabel til Storbritannia. Med vedtak om dét, ville det også vært mulig å bygge stort pumpekraftverk nord for det store magasinet i Lyngsvatnet – med Øvre Tysdalsvatnet som «nedre» magasin, i stedet for det vanlige kraftverket som snart ferdigstilles ved Lysebotn.

Den største svakheten i denne utredningen, er nok «forslaget» om Tinnsjøen i Øst-Telemark som felles «nedre» magasin for to temmelig store pumpekraftverk, med Møsvatnet og Kalhovdfjorden som øvre magasiner: Magasinet i Tinnsjøen bør nok reserveres for pumping – ett eller to trinn – opp til Kalhovdfjorden og Mårvatnet, som øvre magasiner.

I overskuelig framtid blir det neppe aktuelt å pumpe saltvann fra fjord til fjellsjø.

Annonse

Den største mangelen i denne utredningen, er at det ikke er antydet noe pumpekraftverk i Vest-Telemark, med Bandak samt Kviteseidvatnet og Flåvatnet som «nedre» magasin, for et nedre pumpekraftverk med pumping til Vinjevatnet, eller direkte til Totak. Totak vil bli tilstrekkelig «nedre» magasin for to store pumpe-kraftverk, med Møsvatnet og Songevatnet som øvre magasiner.

Stor del av Norge ligger for langt nord for lagring av vindkraft fra Nordsjø-området. De nordligste prosjektforslagene i utredningen er vanlige nye kraftverk i Årdal og i Aurland i Sogn, med dobbelt sjøkabel (1400 MW) ut gjennom Sognefjorden og videre til Shetland, der det kan bli temmelig stor produksjon av vindkraft.

Disse store prosjektene bør nok erstattes med ett digert pumpekraftprosjekt, med Årdalsvatnet som «nedre» magasin, og pumping – ett eller to trinn – opp til både Tyin og Bygdin i Vang i Oppland, som øvre magasiner.

Veldig mye vindkraft kan lagres i eksisterende høytliggende vannmagasiner i Sør-Norge. Men dette vil kreve tosifret antall grove og dyre kraftkabler under Nordsjøen, i tillegg til et større antall pumpekraftverk og vanlige nye kraftverk, ved siden av eksisterende. Altså veldig store investeringer, for å skaffe tilstrekkelig mengde utslippsfri kraft, også når det blir svak vind og relativt lite vindkraft i Nordsjø-området.

Det som ennå synes å mangle, er et prissystem med riktig verdsetting av både vindkraften, som er ujevn og upålitelig, og den vannkraften som vindkraften må suppleres med, for å få den leveringssikkerheten som moderne samfunn er svært avhengige av.

Kombinasjon av vindkraft i andre Nordsjø-land og vannkraft fra Norge blir vel så dyr utslippsfri energi, at den – i begynnelsen – må subsidieres med CO2-avgiftsmidler.

Neste artikkel

Energiminister Kjell-Børge Freiberg om Islands Acer-avgjørelse: – Island får kjøre sine prosesser