Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når motivet på mjølkekartongen er virkelighet

Ulven på mjølkekartongen blir til et symbol på storsamfunnet som overtramper oss i distriktene, vi som har motivet på mjølkekartongen som virkelighet. Det er ikke greit, skriver sauebonde Therese Rudi.

Ulvedebatt: Tine har fått kritikk for å ha en ulv på julekartongen for H-melka. Ulven blir et symbol på storsamfunnet som overtramper oss i distriktene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Få ting engasjerer så mye som mjølkekartongen. En av de siste dagenes store snakkis har vært at Tine har tegna en ulv på julekartongen.

Da jeg først så motivet i butikkhylla på Kiwi, synes jeg kartongen brakte god julestemning. Men nå kjøper jeg mest Q-mjølk så jeg har ikke fått studert den på nært hold. Bonden Halvor Sveen gjorde meg oppmerksom på ulven, og Facebook-feeden min har bokstavelig kokte bokstavelig på fredag.

Da jeg leste kommentarfeltene om mjølkekartongen til kaffen fredag morgen, var min første reaksjon at det er faktisk litt latterlig at folk kan ta så på vei for bare for ei tegning. Er det rart at det er krig i verden liksom?

Hva tror forbrukeren om oss nå? At vi ikke har andre ting å gjøre? I kommentarfeltene stod det ting som at norske bønder ikke skjønner hvordan naturen henger sammen. At bondemafiaen har tatt del i krenkelseshysteriet. Rovdyrforkjempere skrev at de nå ville kjøpe Tine-mjølk til jul fordi Tine har villdyr på mjølkekartongen.

Men mange kommentarer kom fra næringa sjøl, mange med budskapet om at «alle skjønner at det er slitsomt å leve med ulv, men dette er da vitterlig ikke noe å hisse seg opp over». «Vi må velge våre kamper, og denne bør passere», var det ei som skrev på Facebook-gruppa «Venner av norsk landbruk».

Jeg kan være med på å dele bekymringa for hvordan Oslo-dama på 35 år som skal velge mjølk i butikkhylla oppfatter norske bønder. At vi lager så mye styr og oppstandelse ut av ei enkel 2x2 cm tegning på en mjølkekartong.

Og ja, kanskje har dette blitt blåst ut av proporsjoner. Men disse folka, som nå sier ifra om at ulv på mjølkekartongen fra bondeeide Tine ikke er greit, er folk som lever og bor med rovdyr tett innpå seg.

Vi har dette som du ser på mjølkekartongen som virkelighet. Vi steller dyra våre for å se dem vokse seg store og fine på utmarksbeite, og havne i ulvekjeften. Vi som gruer oss til den dagen vi ikke lenger kan bruke og slippe elghunden løs på elgjakt, fordi ulveflokkene i nabodalen Østerdalen får formere seg fritt om dagen.

Vi som hver sommer opplever å finne husdyra våre skamfert av svære rovdyrtenner. Vi som er alvorlig nervøse for hvordan framtida som sauebønder vil fortone seg.

Ja, rovdyrdebatten er følelseslada. Jeg liker å tro at jeg kan diskutere mange temaer saklig med de fleste. Men rovdyrdebatten er et unntak som får hjertepumpa mi til å banke ganske ukontrollert.

Rovdyrdebatten er et unntak som får hjertepumpa mi til å banke ganske ukontrollert.

Annonse

Jeg har funnet et tosifra antall lam med verkefylte hodeskaller og øyne, fortsatt i live, etter at jerven har vært der. Som jeg har måttet avlive milevis fra allfarvei, uten annet en kniv og nærmeste steinrøys som hjelpemiddel. Sånt gjør noe med deg. Hvis du ikke kjenner på følelser etter noe sånt, er du ikke normal.

Samtidig er det vanskelig å forestille seg hvilke følelser sånne opplevelser kan vekke til live uten å ha opplevd det på nært hold. Men vi har altså som hverdag på sommeren å finne livsgrunnlaget vårt revet i filler av stygge dyr med hoggtenner som dresskledde mennesker sittende bak en skrivepult har tegna på et kart at vi skal ha her.

Ja, vi føler oss undertrykt og maktesløse. Hvis fjellet vi har brukt som beitemark i Gudbrandsdalen i hundrevis av år blir umulig å bruke, så forsvinner også grunnlaget for husdyrdrift, livsgrunnlaget til oss som bor her.

Altfor få i Norge vet ennå hvordan det er å leve med rovdyr. Men ulven holder på å spre seg med full fart. Vestlandsbøndene som harselerer med oss sauebønder på Østlandet kan fortere enn de liker møte seg sjøl i døra.

For bare noen få år siden var det utenkelig at det skulle bli skutt både ulv og bjørn i løpet av noen få sommerdager her i Ringebu. Men det har blitt realiteten.

Ulven på mjølkekartongen blir til et symbol på storsamfunnet som overtramper oss i distriktene, vi som har motivet på mjølkekartongen som virkelighet. Det er ikke greit.

For oss er ikke dette eventyr.

Teksten har tidligere blitt publisert på bloggen til Therese Rudi.

Neste artikkel

Svart hann skutt i ulvehybridjakten i Sverige