Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Myter om samisk reindrift

Problemstillingen virker opplagt: samene er noen luringer, som tusker til seg kortsiktige gevinster, på fellesskapets bekostning. Det trodde jeg også.

Kultur: Ord som reintall og bærekraft er ikke nøytrale, men kulturelle. De er del i et pågående økonomisk og kulturelt koloniseringsprosjekt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Tre dager før jul seiret staten over reindriftsutøveren Jovsset Ánte Sara (25). Høyesterett har gitt staten rett til å pålegge Sara å slakte ned deler av flokken sin – med det formål å redusere beitepresset. Dersom de ikke velger å ta opp saken i internasjonale domstoler må den unge reindriftsutøveren redusere sitt antall fra rundt 150 reinsdyr til 75.

«Reindriftens største tragedie er at den ikke har klart å holde orden i eget hus», skrev Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen 6. desember 2014. Tidligere samme år skrev professor Kristian Gundersen i Aftenpostens spalte «Uviten» at reindriftens tradisjonelle kunnskapsgrunnlag er som en overlevning fra hippietiden, basert på «en forestilling om at urbefolkning besitter en dyp visdom om å leve i pakt med naturen». Ganske massivt, med andre ord. Også langt inn i det politiske miljøet er dette omtalt som «Norges største offentlige finansierte dyrevernstragedie».

Problemstillingen virker opplagt: samene er noen luringer, som tusker til seg kortsiktige gevinster, på fellesskapets bekostning. Det trodde jeg også, inntil jeg ikke for lenge siden kom over boka "Samisk reindrift; Norske myter" (Tor A. Benjaminsen, Inger Marie Gaup Eira og Mikkel Nils Sara (red.), Fagbokforlaget 2016). Ifølge disse forfatterne lider både media, akademia og politikken av en kollektiv vrangforestilling.

Hovedtesen i denne boka er at siden 1970-tallet har den dominerende forsknings- og forvaltningstrenden vært å se samisk reindrift som dårlig organisert landbruk. Reinen er redusert til en firbeint kjøttmaskin med høy dødelighet, driftet av irrasjonelle kvegbønder i rare klær, uvitende om moderne økologi.

Men at reindriftsnæringen ikke er bærekraftig er bare en myte, hevder forfatterne. Vi skal bare glemme det vi har lest de siste årene om at vidda er nedbeitet, at dyrene er så skrantne at de ikke kan selges, og at Riksrevisjonen i 2012 ba politikerne ta affære. Og vi skal overse et titalls landbruksministre som har lagt sine ansikter i alvorlige folder og som har lovet å «rydde opp» i samenes uvettige praksis.

Forfatterne slår fast at skrinne beiteressurser utnyttes på en forsvarlig måte, ved at flokker gjetes mellom vinterbeiter på vidda og sommerbeiter ved kysten. Det dreier seg, skriver de, om matproduksjon og naturforvaltning av høy økologisk kvalitet. De viser til forskning på beitemattene, utført av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som tallfester økt lavdekke og tykkelse de siste årene. Problemet, sier forfatterne, er at det ikke er noen konsensus om hva som er et akseptabelt nivå. I stedet har forskere fått uttale seg for kritisk, og for negativt, for lenge.

Problemet ligger i den gamle overleverte tradisjonen, dem mot oss, skriver Erik S. Reinert, i et historisk interessant kapittel. Det største trusselen mot samisk reindrift er at den norske staten ikke har satt seg inn i næringens tradisjonsforankrede kunnskap. Vi ser på samer med orientalismens blikk, vi vet best. Staten er derfor en trussel mot vårt eget urfolk.

Reindrift, ifølge Reinert, var alltid til bryderi for den unge nasjonalstaten Norge. Først i forhold til Sverige og grensen, så sto den i veien for bureising, da etniske norske bønder slo seg ned i Troms og Finnmark. Og nå til slutt når miljøspørsmål er høyt på dagsorden. Ergo har både Utenriks-, Landbruks- og Miljøverndepartement vært involvert for å «løse» problemet.

Boken bekjenner seg til fagfeltet politisk økologi, som befatter seg med studier av myter om miljø og utvikling. Utgangspunktet er at nomadiske grupper ofte blir sett som brysomme størrelser. Garrett Hardins begrep «allmenningens tragedie» (1968) har blitt en forklaringsmodell som brukes av mange. Den enkelte bonde eller pastoralist vil maksimere sin vinning ved å ha flest mulig dyr på beitet. Nytten tilfaller den enkelte, men kostnaden fordeles på alle brukere. Dette fører til overbeiting og økologisk kollaps.

Dagens monopol holder prisene nede, og reinkjøtt er knapt å få tak i. Litt av et paradoks.

Annonse

Kritikerne av Harding, som forfatterne av denne boken, peker på at felles tilgang til fornybare ressurser like gjerne kan føre til utvikling av institusjoner for samarbeid om forvaltning og samarbeid. Når det gjelder tilgang til beite, hevder forfatterne at nordmenn og samer snakker forbi hverandre.

«Dårlig beite» betyr lite mat for departementet. Men samene ser heller på snøens tetthet og hardhet, og da blir dårlig beite det samme som at tilgangen gjennom snødekket er dårlig. Og det har å gjøre med klimatiske og værmessige fluktuasjoner å gjøre. Bærekraft må derfor ses som en størrelse i naturlig syklisk endring.

Forfatterne hevder at det ikke gir mening å fastsette bæreevnen i et miljø som ikke er i likevekt, og hvor det er klimatiske svingninger mer enn tettheten av dyr som bestemmer vegetasjonsmengde og utbredelse. Reinens ressursgrunnlag styres av tilfeldige klimatiske variabler. Derfor er utviklingen av reintallet syklisk.

Ord som reintall og bærekraft er ikke nøytrale, men kulturelle. De er del i et pågående økonomisk og kulturelt koloniseringsprosjekt. Mangel på reell medbestemmelse og mistillit til myndigheter og beslutningsprosesser i reintallssaken er derfor en viktig årsak til et høyt reintall. I tillegg kjemper reindriftssamer (og andre) i dag mot gruvedrift i Finnmark. Viktige flaskehalser bygges ut til veier og annen infrastruktur, uten en helhetlig analyse av reinens trekkruter, ifølge Reinert.

Prisen på reinkjøtt har falt dramatisk, og er i hendene på Nortura og andre av landbrukets verktøy. Med dagens innkjøpsmonopol er det er ingen insentiver til å markedsføre kjøttet som et økologisk nisjeprodukt. Nesten alle slakterier på samenes egne hender er avviklet. Forfatterne mener det nærmest er et rent ran. Dagens monopol holder prisene nede, og reinkjøtt er knapt å få tak i. Litt av et paradoks.

Urfolk er ikke nødvendigvis annerledes enn andre. De slaktet ned megafaunaen i sin vandring rundt kloden. Det er likevel ikke til å komme unna at i møtet med storsamfunnet har de fått utdelt dårlige kort.

Bøker, rapporter og alternative stemmer som taler deres sak må derfor ønskes velkommen, både av oss legfolk, og av eksperter. Det fører i det minste til nødvendig debatt. En debatt som følges med interesse også i utlandet.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov