Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Matsikkerhet i nytt vær

Nedadgående: Verdens matvaresikkerhet er nedadgående, skriver kronikøren. Foto: Siri Juell Rasmussen

Sommeren er bekymringsløse dager på setra med dyrene mens gresset gror til livsviktig vinterfôr på jordene lenger ned i bygda. Men i år ble alt snudd på hodet. Små avlinger og avsvidde spirer bærer bud om en ny tid hvor klimatiske variasjoner setter matproduksjon og forsyningssikkerheten i fare.

La det være sagt med en gang, vi har vært heldige. Gården som min mann og jeg driver i Snåsa ligger i en region som ikke er like hardt rammet av tørke som jorder lenger sør i landet. Vår avlingssvikt ligger på «bare» ca 35 prosent. Med litt kreativ bruk av halm og kraftfor, skal vi holde produksjonen i gang og levere både melk og kjøtt gjennom høsten og vinteren.

Det har blitt lite av det rolige seterlivet denne sommeren. Sammen med mange fantastiske medarbeidere som velvillig har avlyst ferien har vi forsøkt å bidra til å samle det vi har av ressurser i landbruket for å bistå bønder i en nødsituasjon.

Gress som skulle blitt til mat for kyr og sauer svis bort under den brennhete solen. Vi er midt inne i en av de største matforsyningskrisene i moderne tid. Varmen og tørken fører til at mer enn 45.000 dyr i Norge kommer til å mangle fôr i vinter. Bønder over hele landet roper etter det livgivende regnet som trengs for å sette utarma jorder i produksjon. Men ingen ting tyder på at regnet kommer tidsnok. Gjennom Fôrformidling.no etterlyser bønder i hele Norge akkurat nå 167.000 rundballer med gress. Men ropene om fôr står stort sett ubesvart. Nesten ingen bønder har rundballer å avse til sine trengende kolleger.

Krisen er med andre ord et faktum. Mens vi foreløpig har vært opptatt av de kortsiktige konsekvensene, er det på tide å diskutere de langsiktige konsekvensene for mat- og forsyningssikkerheten i Norge. Hva skjer om ekstreme værutslag blir regelen, og ikke unntaket? Hva skjer om sommeren neste sommer blir like tørr som i år? Eller, hva skjer om neste vekstsesong blir druknet i enorme mengder nedbør som i fjor?

Jeg tror dessverre at de ekstreme værutslagene er en forsmak på klimaendringene og et nytt vær. Vi må belage oss på ustabile vekstsesonger, varierende og sviktende avlinger. Landbruket står foran en betydelig og lang omstilling for å tilpasse seg det nye været.

FN-organisasjonene IPCC og FAO har lenge forutsagt klimaendringene, og uttrykker stor bekymring for konsekvensene det vil ha for matvare- og forsyningssikkerheten i verden.

Alvorlig svikt i avlinger flere steder samtidig er et høyst realistisk scenario, og vil kunne bringe verden inn i en matvarekrise som for bare få år siden var «utenkelig». Det er ikke mange år siden tørken førte til mangel på korn og eksportforbud fra mange av de store produsentlandene. Scenariene er verre. Framover vil vi kunne se slike eksportforbud for mer enn bare hvete.

Annonse

Tørken som har svidd av store deler av Norge rammer store deler av Europa, og mange andre land i verden. Det rapporteres om avlinger så langt ned som 30 prosent av et normalår. I en slik situasjon vil ethvert land måtte tenke på å brødfø sin egen befolkning. Arne Bardalen, spesialrådgiver i NIBIO, skrev i Nationen i sommer at Norge ikke kan regne med at vi skal kunne kjøpe oss ut av en slik krise.

Klimaforskere synes å være helt enige om at værsvingningene vil bli så store at innimellom vil matforsyningen trues. Vi kan ikke regne med hjelp fra andre.

Det nye været er en kraftig påminnelse om at sjølforsyningspolitikk er like mye sikkerhetspolitikk som landbrukspolitikk.

I løpet av noen varme kveldstimer på stabburstrappa har jeg blitt overbevist om at risikoen for oss som samfunn har økt dramatisk med det uforutsigbare været. Det nye været betyr at vi ikke kan ta matforsyningen for gitt.

Vi i rike Norge kan ikke ta for gitt at vi kan kjøpe oss ut av en matkrise når vi ikke har nok selv.

Derfor må vi sette oss selv i stand til å produsere den maten vi trenger selv. Vi må gi mer næring til røttene i landbrukspolitikken, de som gjør selvforsyningspolitikken robust og livskraftig.

Røttene i norsk landbrukspolitikk er blant annet tollvernet. Uten tollvern og nasjonal prisdannelse på landbruksprodukter, ingen selvforsyning. Men tollvernet knaker i sammenføyningene. Norge er i ferd med å forære bondens marked til utenlandske bønder i bytte mot markedsadgang for andre norske eksportører. Nylig ga vi EU nulltoll og fri markedsadgang på 2500 tonn storfekjøtt, 600 tonn skinke og like mye pølser. I tillegg presses vi i disse dager fra flere andre land om å gi frihandelskvoter på kjøtt, egg, korn og andre landbruksprodukter.

Slike kvoter fjerner kapasiteten vår til å produsere mat og legger produktiv matjord brakk for all framtid.

Mer enn 50 prosent av maten vi spiser er importert. Vi er milevis fra målet om å være selvforsynte, men faretruende nær å gjøre oss til leilendinger til andre lands landbrukspolitikk.

Det nye været gjør slik politikk til et sjansespill, hvor innsatsen som ligger på de internasjonale forhandlingsbordene, er vår egen forsyningssikkerhet.

Neste artikkel

Tiltak for mindre matsvinn