Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mælands ubønnhørlige logikk

Stordrift er som en religion for høyre-partiene.

Sentraliseringslogikken til kommunalminister Monica Mæland (H) får kritikk i denne kronikken. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Skal tro om vår kommunalminister Monica Mæland har lest boka «Finalitetens ubønnhørlige logikk»? I den sørger forfatter Knut Henrik Bjørnsund (muligens et pseudonym) for at leseren blir nesten like utmattet som bokas hovedperson før de begge mot slutten får forklart den for folk flest noe kryptiske tittelen. Noen utfordringer er slik at negativt utfall er gitt uansett hvor mye tid og ressurser som brukes. Da er det like godt å gi opp først som sist. Samme fatalistiske holdning blir forfektet hva gjelder samfunnsutviklingen, at distriktspolitikk er fåfengt. De som ivrer mest for sentralisering, prøver å ta motet fra bygdefolk ved å hevde at den nærmest som følge av en naturlov går sin gang. Det er gjennom urbanisering fremtidig velstand skal sikres for oss alle. Et sluttresultat der Utkant-Norge ubønnhørlig tømmes for folk og virksomhet er for dem derfor logisk.

Bjørnsund skriver om mellommenneskelige relasjoner. Etter endt lesing er det vanskelig å være uenig i at en umiddelbar og knallhard exit-strategi er det eneste fornuftige der finalitetens ubønnhørlige logikk råder. Fyrt opp av Statistisk Sentralbyrås nylig publiserte befolkningsframskrivninger forfekter urbanister blant politikere og i kommentariatet at det må foretas en tilsvarende manøver fra Distrikts-Norge. Det må bli slutt på å bringe havre til en død hest, og de som fortsatt bor i disse subsidiehungrige strøk, bør snøggast råd følge strømmen til byene der produktiviteten er høy og verdiskapningen stor. Sistemann slukker lyset. Med sin spredning av pessimisme og gjennomføring av sin utarmede politikk kan sentraliseringsfilosofenes spådommer fort bli selvoppfyllende.

Med sin spredning av pessimisme og gjennomføring av sin utarmede politikk kan sentraliseringsfilosofenes spådommer fort bli selvoppfyllende.

Under fjorårets valgkamp ble vi fortalt at hele landet blomstret under blå-blått styre og at «distriktene går så det suser». Nå har regjeringspartienes pipe fått en annen låt. Svartmaling er igjen mer tjenlig for deres sentraliserende agenda. I front for angrepene på Bygde-Norge står statsråd Mæland. Hun viser til SSB-kartet og utbasunerer: «Det er blodrødt bortsett fra i de store byene. Derfor roper jeg varsko så høyt og tydelig jeg kan: Småkommunene er sjanseløse. Derfor må de sammenslås». Slik skal visst enhver utfordring her i landet kunne løses, eller kanskje det er omvendt: Stordrift er som en religion for høyre-partiene, og da brukes ethvert problem som påskudd for å utradere mindre enheter. Om det ikke er barnevern, som feilaktig antydes å være dårligere i de små, benytter ministeren og hennes våpendragere økningen av andelen gamle som argument for manglende bærekraft. Hvordan nedleggelsen av kommunen med sine offentlige arbeidsplasser skulle kunne bøte på det, lar de imidlertid forbli en gåte. Det betyr jo selvsagt heller enda færre yngre innbyggere i de utsatte strøk. De lukker også øynene for hva undersøkelser konkluderer med hva gjelder tilfredsheten med de offentlige tjenester, og da spesielt eldreomsorgen. Generelt sett er den omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen.

Annonse

Et annet glansnummer som nå brukes for alt det ikke er verdt, er at små kommuner ikke er i stand til å drive næringsutvikling og legge til rette for nye arbeidsplasser. Når statsråd Mæland kommer med slike bombastiske uttalelser, kan hun umulig lest rapporten som NORUT utarbeidet for hennes eget departement for tre år siden. «Brikker som mangler», heter den med undertittel «Kunnskap om næringsrettet samfunnsutvikling og kommunestørrelse». Den største brikken som mangler er nok dessverre en kommunalminister med den kunnskap rapporten gir. Slik hun til enhver tid konkluderer, må det også ha vært særdeles pinlig for henne da Træna, Norges tredje minste kommune med 458 innbyggere, for noen uker siden fikk Kommunal og moderniseringsdepartementets innovasjonspris på 500.000kr. På diplomet signert av statsråden selv berømmes Træna for samskaping, tydelig innovasjonskultur og gode resultater.

Andre studier viser at sammenslåtte kommuner ikke bare har hatt en indre sentralisering, men totalt sett også dårligere folketallsutvikling enn sammenlignbare områder hvor man har beholdt en mer fragmentert struktur. Det har ganske enkelt blitt mindre folk og ressurser til å drive næringsutvikling alle andre steder enn der kjøttvekta ligger. All sentralisering av makt fører også til sentralisering av folk og virksomhet. Slik blir grunnlagsinvesteringer liggende brakk mens nye blir bygd i pressområder. Da blir det snarere verdiflytting enn -skapning?

Dagens Næringsliv bør være en avis ministeren kjenner, men det kan virke som hun gikk glipp av en reportasje de hadde fra Berlevåg for et par år siden. Fra dette i utgangspunktet nokså marginale samfunnet ytterst på Finnmarkskysten, prisgitt svingninger i ressurstilgangen fra havet, kunne de fortelle flere små solskinnshistorier om lokale gründere. Gjennomgangstonen i artikkelen var hvor viktig samspillet mellom kommunen og næringslivet hadde vært i prosesser som hadde skapt ny optimisme i fiskeværet. Eksemplene er mange på hvor viktige kommunale næringsfond kan være for å få fart på slike småsamfunn igjen? Hvordan hadde det gått om de var fjerntliggende utkanter i en storkommune der de styrende ikke har nødvendig nærhet og lokalkunnskap for å ta de rette grep, eller rett og slett mangler nødvendig empati for menneskeskjebnene midt oppe i det hele?

De som er frekke nok til å hevde at verdiskapningen skjer i distriktene, møter kraftig motbør fra tjukkeste Oslo-gryta, bl.a. fra den såkalte tenketanken Civita. Man kan sannelig lure på hvor de har tankene når ordgyteriet bare overgås av deres tallmagi hvor det måles i pengestrømmens evige runddans framfor det som faktisk produseres fra det naturen gir oss.

Enten det er i Berlevåg, på Træna eller i Trysil, er det bare stolt å rette ryggen og rope enda høyere enn ministeren: «Vi er liv laga, både folket og kommunene våre». Mæland & Co. kan da bare avslutte sin destruktive retorikk og kaste inn sentraliseringshåndkleet i erkjennelse av at det er de som står overfor finalitetens ubønnhørlige logikk.

Neste artikkel

«På et kontor i Oslo»