Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Løser EU-medlemskap miljøproblemene?

Nei.

EU-topper fra ulike hold ser på utsikten under EUs toppmøte for energiforbindelser i Lisboa 27. juli. Foto: Armando Franca / AP / NTB Scanpix

Folkestyre, miljø og solidaritet – det var slagorda for nei-bevegelsen som kjempa kampen mot norsk EU-medlemskap i 1994. Nå – 24 år etter flertallet av den norske befolkninga sa nei – har miljøproblemene vokst. Er EU-medlemskap løsninga?

Miljøpartiet De Grønne har ikke tatt stilling til norsk EU-medlemskap, og ungdomsorganisasjonen Grønn Ungdom tar spørsmålet opp til behandling på landsmøtet sitt i høst. Natur og Ungdom og Ungdom mot EU er motstandere av et norsk EU-medlemskap av hensyn til miljøet og ønsker å begrunne dette.

EU bygger på frihandel og økonomisk vekst, med økende transport og produksjon som i seg selv fører til store miljøproblemer. EUs felles miljøkrav er som regel maksimumskrav hvor enkeltland vanskelig kan innføre strengere regler. Dette er en utfordring Norge har møtt på, senest i vår hvor et flertall på Stortinget ikke ville forby miljøgiften PFAS fordi EU ikke hadde gjort det. Dette har også vært blant argumentasjonen til stortingsflertallet når de ikke ville fase ut palmeolje.

Handel med landbruksvarer gjennom EØS-avtalens artikkel 19 er et annet område hvor tollfrie kvoter på meieriprodukter og kjøtt utfordrer lokal matproduksjon i Norge, og her har vi sett at handelsbalansen blir mer og mer ujevn. Dette gjør at norske bønder i mindre grad kan ta høyere betalt for varene sine, som kunne muliggjort mer satsing på kvalitet, dyrevelferd og miljøvennlig matproduksjon.

EØS-avtalen gir oss en del utfordringer i dag, men siden vi ikke er fullverdig EU-medlem har vi og en del unntak. Vi styrer vår egen jordbrukspolitikk, og kan bruke importtoll til å sikre selvforsyning. Norge har ikke et eksportrettet landbruk, og kan ikke konkurrere på pris med de store jordbrukslandene i Europa. For å sikre selvforsyning, kulturlandskap og norske bygder trenger vi tollvernet. Det er ikke alt som er galt med EU-landbruket, det fins støtteordninger for kulturlandskap og bygdeutvikling, men det bøter ikke på problemet som er at frihandel med mat undergraver lokal matproduksjon. I Sverige og en del østeuropeiske land har man sett en sentralisering av jordbruket etter landene ble med i EU

Annonse

Utenfor EU har vi kontroll over egne fiskekvoter, og kan derfor drive en mer bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. I EUs felles fiskeripolitikk har man slitt med at fiskekvotene har blitt samlet på færre havgående båter som har vært sterkt forurensende og oversubsidierte. Det har skapt et stort press på fiskebestandene. I Norge har vi hatt muligheten til å stille strenge krav til at eiere av fiskekvoter må være bosatt langs kysten og være aktive fiskere. Vi har også kunne stilt krav til at en stor andel av kvotene skal gå til den miljøvennlige kystflåten som fisker mest skånsomt og med lav drivstoffbruk.

Utenfor EU har Norge også en egen stemme i globale forhandlinger om alt fra fred til klima. På internasjonale forhandlinger forhandler EU-landene som en felles blokk med en stemme og det hindrer de mer ambisiøse landene fra å fronte sitt syn. Dette kan Norge gjøre, for eksempel for å bygge broer mellom i- og u-land, men vi mister muligheten som medlem.

Spørsmålet man da må stille seg er om disse unntakene er verdt å ofre til fordel for stemmerett i EUs organer. Dette var problemstillingen i 1994 og den er like relevant i dag. Slik vi ser det er det beste for miljøet er at Norge ikke er medlem. Ikke fordi det garanterer at vi fører en bedre miljøpolitikk, men fordi det gir oss muligheten. Vi kan vise at vi kan ha strengere miljøkrav og en bedre jordbruks- og fiskeripolitikk. Gjennom en selvstendig stemme i FNs organer kan vi jobbe for bedre og mer solidarisk natur- og klimapolitikk. Internasjonalt trengs det industriland som kan stå for et alternativ til den usolidariske klima- og handelspolitikk som rammer utviklingsland.

I dagens debatt om EU-medlemskap trekkes det ofte fram at klimagassutslippene i EU har gått ned med over 20 prosent siden 1990, mens de norske utslippene har økt med 3 prosent. Det er selvsagt helt på trynet at de norske utslippene har gått opp. At utslippene i EU har gått ned er bra, selv om EUs klimamål ennå ikke er tilstrekkelige for å unngå oppvarming av kloden under 1,5 grader. Vi må likevel erkjenne at Norge ikke har brukt posisjonen sin utenfor EU på en særlig god måte. Norske regjeringer og Storting har i stor grad sluttet opp om kjøpt av klimakvoter – både gjennom FN og EU – heller enn å gjennomføre tiltak for å omstille Norge.

Vi må likevel erkjenne at Norge ikke har brukt posisjonen sin utenfor EU på en særlig god måte.

Verken Norges eller EU-landenes innsats har vært bra nok og er nødt til å bli bedre. Vi tror imidlertid det vil være avgjørende at de nasjonale politikerne sikrer dette. Ser vi på landene som har lykkes best i EU med å kutte utslipp og sette høye klimamål - som Sverige, Danmark og (ironisk nok) Storbritannia - så er det landenes egne politikere som har jobbet for tiltak for å kutte utslippene. EUs klimapolitikk er på sin side i altfor stor grad basert på klimakvoter, som er altfor billige i dag til å sikre utslippskutt raskt nok. Et EU-medlemskap i seg selv gjør ikke noe for å kutte norske utslipp - for å få til det må våre folkevalgte få ut fingeren.

Det finnes mange gode grunner til at man fra et miljøperspektiv bør si nei til et norsk EU-medlemskap. Vi ønsker Grønn Ungdom lykke til med en spennende debatt!

Neste artikkel

Theresa May hudfletter EU etter dramatisk toppmøte