Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lokal mat der enhver bor

Mer markedsliberalistisk landbrukspolitikk i Norge er ingen ulykke for norske bønder, det er en eksistensiell trussel for alle som bor her.

Vi trenger et økonomisk system som kan serve samfunnet innenfor rammen av naturens tålegrenser, slik at ikke økosystemene og jordens bæreevne bryter sammen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Hans Andreas Limi, som er parlamentarisk leder i Frp, har i Nationen den 31. mai noen EU-tanker under overskriften «God mat på alle bord». Limi er overbevist om at vi kan finne fram til smidigere regler for handel med landbruksvarer og samtidig ivareta norsk landbruk og egen matproduksjon.

Limi mener at vi i teorien ikke hadde trengt noe norsk landbruk, og at bønder i Norge skal lage nisjeprodukter for eksport til Europa, om Frp får bestemme. Limi hevder sågar følgende; «et Frp-ledet landbruksdepartement har bidratt til en mye bedre utvikling for norsk landbruk enn hva Sp klarte på åtte år. Norsk landbruk er mer livskraftig enn noen gang». Dette er både historieløse og kunnskapsløse politiske utsagn, basert på min kunnskap.

Hovedproblemet er at norsk landbruk aldri har vært mindre livskraftig enn det er nå, både siden vi startet med målinger og i alle fall helt sikkert siden den første tiden etter andre verdenskrig, om vi studerer den norske landbrukshistorien de siste hundre årene.

I nyere tid har antall landbrukseiendommer med bebyggelse og bosetting, og egen jordbruksdrift, ifølge Statistisk sentralbyrå sunket fra ca. 46 000 i 2006 til ca. 37 000 i 2016. Antallet slike bruk har falt hvert år i denne perioden. Hverken Frp eller de fleste andre politiske partier har tilsynelatende et politisk manifest som bidrar til å styrke livskraften i norsk landbruk, og årsaken til det er åpenbar.

Hvis Stortinget eller regjeringen fortsetter å styre landbruket i retning av liberalistisk markedsøkonomi, så vil det føre til at den norske landbruksmodellen gradvis opphører å eksistere.

Den sosialdemokratiske reguleringsøkonomien som vi i all hovedsak har hatt i Norge siden kriseforliket i 1935 da regjeringen Nygaardsvold ble dannet, er grunnen til at mye matjord og små bruk fra mellomkrigstida i stor grad hittil har blitt holdt i hevd flere steder. Men nå synger dette på siste verset.

Med andre ord, de aller fleste gårdsbruk og mye mer matjord vil gå ut av drift, fordi styringsmålet for samfunnsutviklingen fremdeles er økonomisk vekst, til tross for at Norge lenge har vært verdens mest velstående land.

Det har ført til en sentralisering av matproduksjonen i Norge, og en utvikling mot større bruk over tid.

Annonse

Det er ikke lenger behov for økonomisk vekst i Norge eller andre velstående land, ei heller større utvalg og lavere priser på matvarer. Det vi nå sårt trenger er en overgang til et økologisk økonomisk system. Med det mener jeg et økonomisk system som kan serve samfunnet innenfor rammen av naturens tålegrenser, slik at ikke økosystemene og jordens bæreevne bryter sammen.

Økonomi som fag har helt fra antikkens tid handlet om husholdering med knappe ressurser. Derfor behøver vi egentlig ikke å skrive økologisk foran økonomi, nettopp fordi økonomi som fag måtte ivareta økologi.

Når Limi skryter av at det har blitt flere heltidsbønder med Frp i regjering, så er det blant annet fordi man i 2014 løftet taket på antall støtteberettigede husdyr, doblet det totale maksbeløpet og den første husdyrtrappen inneholdt et større antall dyr. Dette er ikke en ny utvikling under regjeringen Solberg, med Frp i regjering. I år 2000 kuttet eksempelvis den første Stoltenberg-regjeringen i tilskuddssatsene for de minste, og økte tilskuddene for de større brukene.

Alt dette har favorisert de største brukene. Det har ført til en sentralisering av matproduksjonen i Norge, og en utvikling mot større bruk over tid. Det er også årsaken til at inntektene gradvis har økt for flere heltidsbønder under regjeringen Solberg, slik Limi peker på, men dette er ikke en bærekraftig utvikling.

Mer markedsliberalistisk landbrukspolitikk i Norge er ingen ulykke for norske bønder, det er en eksistensiell trussel for alle som bor her. Det internasjonale samfunnet står nå overfor en hovedoppgave. Vi må senke det globale forbruket av naturressurser. Hvordan gjør vi det?

Jeg har tidligere skrevet om dette temaet under overskriften; «Skal vi leve lokalt eller konkurrere globalt?». En kronikk som også oppsummerer litt av min egen studie i min masteroppgave ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Livskraft og bærekraft kan ikke forveksles med begrepet økonomisk vekst, eller konkurranse mellom mennesker eller ulike land.

Vi skal alle leve lokalt. Det må være det store prosjektet for Stortinget på vegne av den norske staten og storsamfunnets institusjoner.

Dermed trenger vi tillit og samarbeid om bærekraftig samfunnsutvikling, gjennom et økonomisk system basert på primærnæringene lokalt, ikke mer konkurranse og økt handel med matvarer i rike land.

Jeg oppfordrer herved politikere til å ha et bredere perspektiv når man leser eller tenker landbruksteori, og helst se den i sammenheng med økonomisk teori.

Neste artikkel

Klima for kjøttdebatt