Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Landbruket trenger kvinner

Ei næring som bare snakkes om blant menn, taper. Ei næring som bare rekrutterer blant halvparten av folket, taper.

Først: Småbrukarlaget var tidlig ute med kvinnelige ledere, som lokallagsleder Therese Rudi. Foto: Mariann Tvete

Landbruk er ei politisk næring, og taper dersom engasjementet blant kvinnelige folkevalgte mangler. Kvinner kommuniserer lettere med andre kvinner. Min påstand er: Landbruket trenger kvinner! Ei næring som produserer varer der kvinner er majoriteten blant kjøperne og minoriteten blant produsentene, taper.

Men også kvinner trenger landbruket! Kvinner trenger landbruket som en interessant og utfordrende yrkesvei. Etter endringen av odelsloven i 1975 har andelen kvinnelige eiere hatt en positiv utvikling, men i årene 2002-2007 stagnerte utviklingen. I dag eier kvinner hver fjerde landbrukseiendom ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Hvorfor så få? Nå mangler det ikke forbilder! Det er kvinner i mange ledende posisjoner i landbruket! Landsmøtet i Norsk Bonde- og Småbrukarlag satte likestillingsrekord i 2017 og valgte bare kvinner i de tre topplederposisjonene. Mens tallet på registrerte kvinnelige bønder er fremdeles rundt 14 prosent.

Det er derfor viktig med spesielle tiltak for at kvinner og menn skal ha samme reelle muligheter. Aktuelt er rekruttering til eierskap av landbrukseiendommer og bosetting på landbrukseiendommer, rekruttering til selvstendig næringsdrift med basis i gården og landbrukets ressurser, rekruttering til styrer i samvirkeorganisasjoner og faglag m.m.

Det har gjennom mange år vært ulike satsinger på odelsjenter og ulike tiltak for å få flere kvinnelige tillitsvalgte i landbrukets organisasjoner. Har det hjulpet? Ja, men det er fremdeles store utfordringer.

Det er ikke nok bare å øke antallet kvinner. For å få fokus på kvinner i landbruket hjelper det ikke med fine ord og en hyllest til kvinner den 8. mars. Vi må alle tørre å ta diskusjonen om hva som gjør at kvinner trekker seg unna landbruket. Er det økonomien og manglende interesse for å forvalte gården til den kommende generasjonen? Eller er det holdninger og gammelt tankegods?

Hva skal til for at kvinner skal delta i landbruket og være med på å utvikle landbruksorganisasjonene?

Likestilling i landbruket blir, fra myndighetenes side, ofte definert på bakgrunn av noen sentrale indikatorer. To eksempler er andelen kvinnelige bønder og andelen kvinnelige eiere av landbrukseiendommer. Jeg spør: Er det nok? Finnes et kvinneperspektiv innen jordbruk og matproduksjon? Og hvordan uttrykkes og måles det? Min påstand er at det finnes et kvinneperspektiv og at tida nå er moden for å synliggjøre og konkretisere dette.

«Vi må alle tørre å ta diskusjonen om hva som gjør at kvinner trekker seg unna landbruket.»

Annonse

NBS har egen satsing på likestilling gjennom vårt eget kvinneutvalg. Vi har også gjennomført en undersøkelse der kvinners egne forslag til tiltak som må gjennomføres for å øke antallet kvinnebønder, er listet opp.

Hva gjør myndighetene? Det første året med H-Frp regjering ble likestilling fjernet fra embetsoppdraget til fylkesmennene og Landbruks- og matdepartementet (LMD) valgte å ta bort likestilling som egen prioritering. Melding til Stortinget med tittelen «Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn» ble lagt frem av statsråd Solveig Horne. Jeg er enig med Dagbladets leder: «Det blir ikke særlig mer likestilling med likestillingsmeldingen».

Optimistisk leste jeg Jordbruksmeldinga, men ordet kvinne fant jeg sju ganger. Og ordet likestilling bare en gang. Temaet om kvinnebøndene er avgrenset til ett eneste avsnitt.

Det er derfor betimelig å spørre: Er det ikke plass til kvinnene i regjeringa sitt framtidslandbruk?

Ansvaret for likestilling i landbruket er ei tung oppgave for Stortinget og regjeringa. Arbeidet for flere kvinnebønder må tas på alvor gjennom f.eks. gode velferdsordninger, men også krav, slik en krever kjønnsutjevning i andre sektorer. Ansvaret ligger ikke bare til en distansert stat, det hviler tungt på hver enkelt familie og på organisasjonene i landbruket. Vi har en jobb å gjøre.

Som den eneste landbruksorganisasjonen støttet NBS endringen av Odelsloven i 1974 der kvinner og menn fikk like rettigheter juridisk. NBS hadde også den første kvinnen i forhandlingsutvalget til jordbruksforhandlingene (Gunhild Løvås, 1982), den første kvinnelige lederen (Aina Edelmann, nå Bartmann, 1992) og den første kvinnelige generalsekretæren (Randi Karlstrøm, 1992).

NBS har banet vei for likestilling, og det vil vi fortsette med i årene som kommer.

Neste artikkel

Furuberg tar ikke gjenvalg som leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag