Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Klimarisiko: Matsystemet trenger testing

Både klimaendringer og overgangen til nullutslippssamfunnet betyr store endringer. Hele matsystemet – landbruket, industrien og handelen – må håndtere klimarelatert risiko.

Våtere, villere: Klimarisiko handler både om fysiske forandringer knyttet til klimaendringer, men også om endrede rammevilkår på veien mot nullutslipp. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

Så langt har debatten om klimarelatert økonomisk risiko i stor grad vært knyttet til fossil energi. Det er lett å forstå at rammene for petroleumsnæringen vil forandres radikalt når CO2-utslippene skal mot null og etterspørselen etter olje og gass derfor vil falle.

Også landbruket, næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen – hele matsystemet – vil møte liknende utfordringer de kommende tiårene. Men når vi snakker om landbruk og mat, må vi også snakke om ressursgrunnlag, bærekraft og helse.

Arbeidet som er gjort i regi av G20-landenes Task Force on Climate-related Financial Disclosures, som ble ledet av den tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg, er et verktøy som nå tas i bruk av selskaper og myndigheter over hele verden. Det norske klimarisikoutvalget, ledet av Martin Skancke, vil legge den samme tenkningen til grunn i sin rapport som kommer til høsten.

For det norske landbruket og aktørene i det norske matsystemet har oppmerksomheten så langt vært knyttet til hva som kan gjøres for å redusere klimautslipp i egen virksomhet.

Når klimarelatert risiko er fokuset, så forandres perspektivet. Å kutte egne utslipp er fortsatt viktig, men det store spørsmålet handler om hvordan klimaendringer og klimapolitikk, i ordets videste betydning, kan tenkes å påvirke et selskaps eller en sektors kjernevirksomhet.

Bloomberg-rapporten deler klimarelatert risiko inn i ulike kategorier. Fysisk risiko handler om forandringer knyttet til klimaendringer. Overgangsrisiko handler om forandringer som skjer på veien mot nullutslipp.

Fysisk risiko kan typisk være en dramatisk værhendelse som forstyrrer produksjon eller ødelegger infrastruktur. Men det handler også om varige endringer, som skyldes at klimaet forandrer rammene for landbruksproduksjon ganske radikalt. I det globale bildet vil man sannsynligvis se større variasjon i avlingene og mer ustabile råvaremarkeder, knyttet til for mye eller for lite vann, tørke og flom.

I det norske landbruket kan man se for seg at mer ekstremnedbør i viktige innhøstingsperioder skaper problemer. Hvilke tilpasninger må da skje? Er maskinparken egnet? Hva skjer med kvaliteten på korn og potet?

For aktørene i matsystemet – bøndene, næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen – blir det viktig å kartlegge og forstå disse risikofaktorene og undersøke hvordan ulike verdikjeder kan tenkes å bli påvirket.

Men like viktig som de fysiske klimaendringene, er det Bloomberg-rapporten benevner som overgangsrisiko, altså trusler og muligheter langs veien mot nullutslippssamfunnet. Overgangsrisikoen inndeles i flere bokser: Politikk, teknologi, marked og omdømme.

I det globale bildet vil man sannsynligvis se større variasjon i avlingene og mer ustabile råvaremarkeder.

Annonse

Politikk handler i denne sammenhengen om alt fra Parisavtalen og ned til beslutninger i lokalpolitikken. Det kan handle om overordnede mål i klimapolitikken, om handelspolitikk, og for eksempel om reguleringer som kan tenkes å påvirke forbrukeratferden gjennom skatter og avgifter. Det er altså snakk om politikk og reguleringer på alle nivåer – fra det lokale til det globale.

La oss se på markedet, altså etterspørselssiden – ved hjelp av følgende øvelse: Helsemyndigheter både i Norge og ellers i verden forteller oss hvordan vi burde ha spist – av hensyn til egen helse. Mindre fett, sukker og kjøtt – og mer korn, grønnsaker og fisk – er hovedpunkter i anbefalingene.

Hvis den norske befolkningen hadde lagt om kostholdet i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger, hva ville da bli effekten på tilbudssiden?

Hvis kjøttforbruket reduseres tilbake til samme nivå som på åttitallet, hvordan ville da det norske matsystemet måtte tilpasset seg? Hvilke produkter ville oppleve fallende etterspørsel? Hvordan ville industrien og dagligvarehandelen måtte reagert?

At teknologi er en faktor å være oppmerksom på kan illustreres gjennom såkalt hydroponisk dyrking, der for eksempel salat kan dyrkes i urbane bunkere. Det er sikkert betydelige innvendinger mot disse konseptene, men hvis noen i London eller Berlin får et system til å virke godt, så kan de spre seg raskt. De «gamle» verdikjedene kan bli utfordret fordi noen – gjerne i kombinasjon mellom kjente teknologier – finner på noe helt nytt. For eksempel er bærekraftig oppdrett av fiskearten Tilapia angivelig velegnet i kombinasjon med dyrking av grønnsaker i slike bunkere. Fungerer dette et sted, kan det enkelt kopieres andre steder i verden.

Så vil selvsagt ny teknologi også være en stor mulighet for de etablerte aktørene. Det tradisjonelle landbruket har oppnådd store produktivitetsgevinster gjennom ny teknologi og det vil helt sikkert fortsette.

Omdømme er den fjerde kategorien som listes opp. Stikkordet her er transparens – folk ønsker innsyn i hvordan en vare eller tjeneste er produsert. Krav om innsyn i ulike faser av produksjonsprosessen bli stadig mer påtrengende.

Summen av dette er en langt fra uttømmende liste med klimarelaterte risikofaktorer. Ved bruke metoden Bloomberg-rapporten foreskriver, kan landbruket, næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen selv stille spørsmålene som banker, investorer, myndigheter og forbrukere i økende grad vil be om svar på.

Neste artikkel

Noreg meir myrlendt enn tidlegare registrert