Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjøtt og kjøtt, fru Blom

Det blir stadig oftere framholdt at løsningen på både mattilgangen, helsa og rettferdigheten i verden ligger ett eneste sted: Å spise mindre eller ikke noe kjøtt; spesielt må man ikke spise “rødt” kjøtt.

Trenger drøvtyggere: Mennesker kan ikke spise gras i det hele tatt, så hvis de skal bo i kalde/tørre strøk må de enten holde drøvtyggere, eller også bli færre og/eller bare drive jakt og fiske, skriver kronikkforfatteren. Foto: Siri Juell Rasmussen

Jeg tror vi bør prøve å være litt ryddige her. Det finnes viktige økologiske grunner til at mennesker ikke alltid bare bør spise planter. Et humanøkologisk perspektiv på landbruk, fiske og fangst tar for eksempel i betraktning klima, jordtype og topografi. Vegetarianismen, veganismen og dyreforkjempere har gode og viktige og ikke minst velmente innfallsvinkler, men mangler ofte viktige humanøkologiske og historiske perspektiver.

Korn: Åkerbruket og hagebruket overtok etter nomade/jeger/samler-perioden visse steder. Det å samle frø og stiklinger fra ville planter for å så dem ut konsentrert, var noe nytt. Åkerbruket oppsto trolig først ved breddene av de store elvene i tempererte strøk (Nilen, Mesopotamia, Indus, Kina) med årlige oversvømmelser som brakte slam. Slammet som hvert år kom med elvene gjorde folk i stand til å produsere over lang tid, og jorda ble ikke utpint for næring. Befolkningen økte i antall pga økt tilgang på karbohydrat og protein. I Mellom-Amerika oppsto åkerbruket nesten samtidig, men her pga vulkaners stadige askeutslipp, som bidro til den samme gjødslingen som slammet på elvebreddene i Eurasiafrika. Det tradisjonelle hagebruket i Sentral-Afrika sies å ha vært det mest produktive pr. areal noensinne, moderne drivhusdrift medregna. Men helsemessig ble omleggingen fra jegersituasjonen ikke alltid vellykka. Vi vet fra skjelettundersøkelser fra både Eurasia og Afrika at menneskesamfunn som hadde gått over til åkerbruket ofte kunne ha mangelsjukdommer pga underskudd på fosfor, kalsium og jod mm. Dietten var ikke lenger så variert fordi man nå spiste mindre fisk, insekter, mollusker osv.

Svedjebruket: Så kom svedjebruket i mange strøk til den nordlige taigaen og i regnskogene. Her samlet og lagret folk kornfrø som i elvekulturene, men dyrkingsplassene ble vekslet på kontinuerlig, pga at næringsinnholdet i jorda minsket etter noen års bruk. Litt av planten, avlingen, tas jo ut hvert år, og med det noe av næringsstoffene. Kulturplantenes fotosyntese, vekst osv. kompenserer ikke for hele tapet. Plantene avhenger av nitrogen, fosfor, kalium og mange mikronæringsstoffer. 50 år med “hvile” reparerte jordstykker som hadde blitt brent og dyrket. “Pionerarter” som nitrogenfikserende planter formelig sprutet opp (i tropene belgvekster som akasier og mimosaer og bønner, i kalde strøk kløver, vikker, orelauv osv), som stadig er de som produserer mesteparten av nitrogenet for ville og kultiverte planter på verdensbasis.

Slåttebruket: Etter dette kom husdyrbruket; i første rekke slåttebruket og nomadisk hold av drøvtyggere. Ville oksedyr som vannbøffel, gaur (uroksen, vårt storfes antatte forfar) og yak, men også sauer og geiter; og hjortedyr, som rein. Drøvtyggere har den unike fordel at de kan fordøye cellulose ved hjelp av de fire magene sine. Det betyr at der det pga. klimaet ikke kan dyrkes hverken korn, belgvekster, kålplanter eller rotfrukter, eller der dette er for risikalbelt pga klimaet; der kan det beites eller dyrkes gras! Slåttebruket er når man slår (høster) viltvoksende eller sådd gras eller andre næringsrike vekster, tørker det, lagrer det, og gir det til dyrene i tørre og/eller kalde/snødekte vintre. Nomadisk drift er når man bølger fram og tilbake i landskapet sammen med dyrene ettersom hvor det er regn/vinter/snø/sommer. Sammenliknet med åkerbruket kunne slåttebruket med bruken av drøvtyggere plutselig skyve jordbrukets grense nordover, og oppover i høyden. Kulturer som den samiske, den germansk/slaviske, den tibetanske, den til masaier eller mongoler ville være umulige å opprettholde med det folketallet de har i dag uten drøvtyggere.

Enmagete dyr som hest, gris, kaniner og kameldyr spiser også gras, men er ikke like gode grovfôrutnyttere: Harer spiser sin egen lort for å fordøye maten to ganger. Uttrykket “spise som en hest” har sin bakgrunn: Hesten fordøyer graset dårlig, og bør gjerne ha korn eller annet karbohydrat hvis den skal arbeide hardt. Hesten måtte det altså dyrkes mat til i konkurranse med mat til oss. Mennesker kan ikke spise gras i det hele tatt, så hvis de skal bo i kalde/tørre strøk må de enten holde drøvtyggere, eller også bli færre og/eller bare drive jakt og fiske.

Andre husdyr: Griser og høner holdt man i bare liten grad. Griser fikk matrester og mat som var ment som menneskemat, men som ikke kunne spises allikevel: Husholdningsrester, korn som ikke kunne brukes til å bake eller brygge av. Deretter ble de slaktet. Høner holdt man for eggene. Møkka fra alle husdyrene var (og er) utmerket gjødsel, og gjorde at man i det fastboende landbruket kunne holde det gående på den samme jorda år ut og år inn.

Kjøtt er likevel ikke det viktigste produktet fra slåttelandbruket, historisk (og økologisk) sett. Melk og ull var viktigst. Ei melkeku eller ei geit leverer i løpet av sitt liv protein tilsvarende mange hundre ganger sin kjøttvekt i form av melk (som kan lagres vinteren over som smør og ost). Sauer ble primært holdt for ulla, sekundært for kjøttet. Man slaktet hanndyrene, og mange hunndyr om høsten som ikke skulle være avlsdyr. Man brukte ikke fôr unødig. Kjøttet ble saltet og speket, røkt og (nå) fryst.

Å spise plantekost gjør vi allerede; 80 prosent av maten selv kjøttetende mennesker spiser, er planter. Planter må ha næring, og den kan komme fra gjødsel fra dyr, komposterte planter, eller kunstgjødsel. Men nitrøst kunstgjødsel er komplisert og industrielt, og meget energikrevende. Dessuten framstilles det de fleste steder ved bruk av fossilt brensel. Engangs (gruve)-fosfor er i ferd med å bli borte, så målet må være å gå over på bare naturgjødsel og kompost/grønngjødsel.

Dagens groteske situasjon: Markedskapitalisme, drevet av reklame som spiller på grenseløs narsissisme og smakspreferanse, med ubegrenset transport og urettferdig jord- og naturforvaltning i u-land (etterhvert også i i-land) som virkemiddel, har gjort det mulig å frakte både kjøtt og plantemat over hele kloden. Jeg har selv funnet dansk bogskinke på boks i Amazonas. Konsum av vannmeloner og bananer i Norge er egentlig groteske eksempler på en transport av vann (vannmeloner består av 95 prosent vann) i et forurensnings- og energiperspektiv. Særlig når man vet at millioner av tonn blåbær eller for den slags skyld epler råtner hvert år her hjemme. Eller at innbyggerne i vannmelon-land ofte ikke har mat selv. Storfe og andre dyr i det “moderne” systemet fôres nå i økende grad opp etter industrieller prinsipper, og dette er ikke den rette måten å gjøre det på. Storstilt plantedyrking har i dag gjort seg avhengig av kunstgjødsel og (oftest) farlige ugrasmidler/insektmidler. Og da har vi ikke engang snakket om GMO.

«Storstilt plantedyrking har gjort seg avhengig av kunstgjødsel og (oftest) farlige ugrasmidler/insektmidler.»

Annonse

Kort sagt: 1. Enmagete dyr som svin og kylling er de beste fôrutnytterne, men kan bare spise det samme som mennesker, nemlig høyenergetisk lettfordøyelig mat (kraftfôr), så vi taper ett trinn i næringspyramiden når vi spiser dem igjen. Et mindre antall verpehøner eller julegriser som bare spiser rester, eller brukes til ugrasbeiting osv. er bra.

2. Drøvtyggere er riktignok dårlige kraftfôrutnyttere, men kan noe som ingen andre kan: spise gras. Norge består av 75 prosent utmark og 3-4 prosent dyrkamark. Mesteparten av dyrkamarka (pløybar mark, dypere enn 40 cm) er så nordlig, høytliggende eller grunnlendt at det er tryggest med gras eller lav, eller mest hensiktsmessig med beiting (også i utmark). Produksjon av melk og kjøtt er derfor god arealutnytting der. Korn og grønnsaker er stort sett umulig eller risikabelt i slike strøk, og derfor ikke hensiktsmessig i stor målestokk. Metangass fra drøvtyggeres mager må regnes for naturlig, siden også ville drøvtyggere fiser og raper. Noen mener faktisk at antallet drøvtyggere var høyere i bronsealderen enn i dag.

3. Kraftfôr til drøvtyggere for å heise melkeproduksjonen (avdråtten) ytterligere 10 prosent opp er ikke bærekraftig. Drøvtyggere bør bare spise gras og urter.

4. Kraftfôrbruken til norske dyr (alle dyreslag) må ned, og uansett komme fra Norge, og i allefall ikke fra hogstflater i regnskogen. Det betyr mindre gris, kylling (og laks).

5. Villfisk er stadig for lite brukt i fiskelandet Norge; fisk inneholder viktige vitaminer, jod, fosfor og mye protein, og godt forvalta kan vi leve evig av fisken. Ferskvannsfisk i Norge er nesten ikke utnytta i det hele tatt.

6. Oppdrett av fisk er bra, for fisken er den beste fôrutnytteren av alle, men fôret bør prinsipielt komme fra havet og ikke fra land, og slett ikke være basert på ødeleggelse av regnskog. Næringsstoffer og matjord må holdes på land. Dessuten må kapitalinteressene holdes i ørene pga. plass/sjukdom/forurensing/transport (for eks. norsk fisk som sløyes i Kina).

7. Det økologiske fotavtrykket til en kiwifrukt importert til Norge er mye større enn sauekjøtt produsert her hjemme. Skal vi være miljøvennlige vegetarianere i Norge, så må vi ikke ta maten ut av munnen på folk i u-land, ikke bidra til regnskogødeleggelse eller landgrabbing, og ikke transportforurense: Vi får spise norske planter eller også slutte å kalle det økologisk!

Kjøtt og kjøtt, fru Blom

Neste artikkel

Prisen vi får er ein skam