Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kan Stortinget tåle en ny unnamanøver om ulv?

Det bør være grenser for hvor langt en statsråd kan gå i å omgå Stortingets uttrykte vilje, skriver kronikkforfatterne.

Nationen
Publisert: 06.03.17 00:01 | Oppdatert: 06.03.17 13:41

Kronikken er skrevet av Anne Gjerlaugsen Delphin i Norskog, Espen Søilen i Norges jeger- og fiskerforbund, Per Skorge i Norges Bondelag, Knut Herland i Utmarkskommunenes sammenslutning, Olav Veum i Norges skogeierforbund, Arnodd Lillemark i Norges Fjellstyresamband og Tone Våg i Norsk Sau og Geit.

I januar ga Stortinget et tydelig oppdrag til klima- og miljøminister Vidar Helgesen om å fremme en sak om hvordan lisensjakt på ulv kan gjennomføres med hjemmel i gjeldende lovverk og konvensjoner. Stortinget ba ham spesielt om å se nærmere på to bestemmelser i naturmangfoldsloven. Sammenlignet med dagens praksis åpner den ene av disse bestemmelsene for felling av fredet vilt for å avverge skade på «annen eiendom», mens den andre åpner for slik felling av hensyn til «andre offentlige interesser». Det er sjelden Stortinget går så detaljert til verks når de ber en statsråd om å fremme en konkret sak.

Etter dagens praksis er det bare hensynet til «bufe og tamrein» som kan åpne for lisensfelling av ulv. Klima- og miljødepartementet (KLD) har lagt terskelen for skade på dette punktet langt høyere enn det som følger av naturmangfoldsloven og Bernkonvensjonen.

De bestemmelsene Stortinget har bedt Helgesen om å vurdere, finnes allerede i naturmangfoldsloven og Bernkonvensjonen. KLD kan ta i bruk disse ved helt enkelt å endre en henvisning i sin egen rovviltforskrift. Men i stedet for å gjøre som Stortinget ber om, velger Helgesen å foreslå en lovendring. Forslaget tar inn en alternativ bestemmelse i Bernkonvensjonen, som hittil ikke har vært tatt inn i det norske lovverket.

Forslaget åpner ifølge KLD for uttak av et lite antall fredet rovvilt, men så begrenset at departementet selv innrømmer at det ikke kan bringe ulvebestanden i nærheten av det bestandsmålet Stortinget har satt. Forslaget fremstår derfor som et forsøk på å skaffe seg lovhjemmel for ikke å oppfylle Stortingets vedtak. I tillegg åpnes det for lisensfelling for å hindre skade på «annen eiendom».

Det oppsiktsvekkende er at KLD ikke åpner for lisensfelling av hensyn til «andre offentlige interesser», slik det er hjemmel for i naturmangfoldslovens paragraf 18c. Ved behandlingen av ulvemeldingen understreket flertallet i Stortingets næringskomité at ulv over bestandsmålet skal tas ut ved lisensfelling «uavhengig av bufe og tamrein». Å åpne for lisensfelling hjemlet i paragraf 18c ville i stor grad ha imøtekommet denne flertallskommentaren. I åpen høring 27. februar uttalte KLD at det skulle legges mindre vekt på kommentarene fra næringskomiteen enn fra energi- og miljøkomiteen. Denne underlige fortolkningen er gjenspeilet i lovendringsforslaget, hvor næringskomiteens utsagn er helt neglisjert.

Bernkonvensjonen, naturmangfoldsloven, rovviltforskriften og Stortinget forutsetter at brede samfunnsinteresser skal avveies mot hensynet til fredet vilt. Slike samfunnsinteresser kan være trivsel, bosetting, friluftsliv, rekreasjon, beiteinteresser, jaktinteresser, lokal næringsutvikling og andre økonomiske interesser. Når bestandens overlevelse er sikret, som i Norge, skal slike interesser ivaretas og tillegges større vekt.

Vegrer seg

«Det er vanskelig å forstå hvorfor Helgesen vegrer seg for å endre rovviltforskriften på dette punktet.»

Det er vanskelig å forstå hvorfor Helgesen vegrer seg for å endre rovviltforskriften på dette punktet. Departementet gir heller ingen begrunnelse for det i sitt høringsbrev. Det ville vært både enklere, raskere og mindre konfliktfullt om KLD endret sin egen forskrift, fremfor å foreslå en lovendring som ikke kan oppfylle Stortingets mål.

Det er de regionale rovviltnemndene som fatter vedtak om lisensfelling av ulv i Norge når bestandsmålet er nådd. Med en åpning for å tillate lisensfelling av hensyn til «andre offentlige interesser» kunne rovviltnemndene ha fått det verktøyet de trenger for å gjøre en balansert avveining mellom de ulike interessene når Stortingets mål for ulveforvaltningen skal oppnås.

Regjeringspartiene har fremstått som tilhengere av regional forvaltning i rovviltspørsmål. Men kanskje er det allikevel her skoen trykker? Mye tyder på at tilliten til rovviltnemndene ikke stikker så dypt som man hittil har trodd. Er det frykten for å gi rovviltnemndene myndighet til å foreta denne brede interesseavveiningen som gjør at Helgesen holder igjen på hjemmelsgrunnlaget? I så fall er det kanskje forklaringen på at departementet unnlater å si noe om årsaken til at naturmangfoldslovens paragraf 18c ikke skal tas i bruk for å hjemle lisensfelling.

En slik skepsis er ubegrunnet. Gjennom mange år med krevende rovviltsaker har rovviltnemndene vist at de forvalter sin oppgave på en god og balansert måte. Som klageinstans for rovviltnemndene vil det uansett være KLD som setter standarden for praksisen gjennom sine klagevedtak.

De store demonstrasjonene vi har sett i etterkant av Helgesens lisensfellingsvedtak i vinter blir fremstilt av media som demonstrasjoner «mot ulv». Vi mener det er riktigere å forstå dette brede engasjementet som en bevegelse for livskraftige lokalsamfunn med stor grad av innflytelse over egne livsvilkår. Disse markeringene og den høye temperaturen i debatten er et kraftig signal om at «andre offentlige interesser» i høyeste grad er berørt i denne saken, og at det er nødvendig med en bredere interesseavveining når ulvens tilstedeværelse i norsk natur er sikret.

Om få dager ligger saken igjen i hendene på stortingspolitikerne. Det bør være grenser for hvor langt en statsråd kan gå i å omgå Stortingets uttrykte vilje. Lovforslaget er ingen lojal etterlevelse av ulveforliket fra 6. juni 2016. Helgesen bør ha en krystallklar og bunnsolid begrunnelse for hvorfor naturmangfoldslovens paragraf 18c ikke skal kunne hjemle lisensfelling. Dersom statsråden ikke kommer på rett spor, fester vi vår lit til at de folkevalgte nå vil ta de grep som må til for at rovviltnemndene skal kunne gjøre de nødvendige avveiningene mellom ulike interesser i forvaltningen av ulvebestanden i åra som kommer.



Annonse