Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ingen overproduksjon uten soya

I løpet av de siste ti årene har proteinandelen i norsk kraftfôr blitt doblet, fordi det har vært tilgang på billige soyaproteiner fra Brasil.

Soya: Soya fra utlandet, fraktet fra havna i Fredrikstad. Foto: Siri Juell Rasmussen

Tilgangen på billig importert protein som husdyrfôr, er en viktig årsak til en sterk produksjonsøkning i norsk jordbruk. Dette har ført til overproduksjon, prisfall og nedgang i bruk av egne arealer.

Slik trenger det ikke å være. Norge har nesten ubegrensede muligheter til å produsere bærekraftige proteiner i havet. Overgang til egne proteiner vil redusere proteinforbruket fordi de er litt dyrere. Dette vil gjøre det mer lønnsomt å fôre norske kyr og sauer med mer gras, og mindre kraftfôr. Norske arealer blir dermed mer konkurransedyktige mot fôrimport. Produksjonspresset vil i tillegg reduseres, slik at jordbruket igjen kan få avsetningsmuligheter som gir bedre lønnsomhet i næringa

Høy proteintilsetning i kraftfôr gir mer intensiv produksjon gjennom høyere ytelse, slik at det kan produseres mer kjøtt og melk på mindre tid og mindre bygningsmasse. Når kraftfôret i tillegg er billig, så er ikke arealtilgang lenger noe som holder igjen produksjonen. Med produksjonspress faller prisene og de billigste fôrkildene utkonkurrerer de mer kostnadskrevende marginale arealene. Marginale grasområder går ut av drift og blir erstatta med kraftfôr, mens kornområdene begynner å produsere gras. I et land som Norge hvor store deler av arealene er marginale faller selvforsyningsgraden når importen av fôr fortrenger lokal arealutnyttelse. På bruksnivå får en strukturendring ved at distriktsjordbruket erstattes av større bruk som baser seg mer på kraftfôr.

En stor del av inntektene til jordbruket kommer som direkte overføringer fra staten, og disse inntektene avhenger av legitimitet. Legitimiteten bygger i hovedsak på trygg matproduksjon og distriktsjordbruket som driver desentralisert matproduksjon basert på lokale ressurser. Når overføringene fra staten brukes til å finansiere produksjoner på bruk med høy ytelse, som i neste omgang gir overproduksjon og prispress, så forsvinner mye av lønnsomheten i distriktsjordbruket og en får nedleggelser.

Norge har gode forutsetninger for å produsere mer enn nok av egne bærekraftige proteiner. Disse er riktignok litt dyrere enn de importerte soyaproteinene. Proteinene kan produseres i havet gjennom bruk av makroalger. Dette er tarevekster som plantes og høstes i havet. Algene har tilgang til næring gjennom blant annet avfall fra oppdrettsanleggene. For å få til kostnadseffektiv produksjon, må det imidlertid gjøres forbedringer innen avl, produksjon og prosessering. Dette arbeidet kan settes i gang så snart det kommen en stor kjøper av proteiner på banen.

Norge har gode forutsetninger for å produsere mer enn nok av egne bærekraftige proteiner.

Annonse

Jordbruket og spesielt distriktsjordbruket må unngå overproduksjon for å opprettholde et bærekraftig prisnivå. Myndighetene ønsker på sin side å forenkle reguleringene. Økt selvforsyning av proteiner kan være et virkemiddel som forener målene til jordbruket og myndighetene. Dyrere eller redusert tilgang på proteiner vil senke intensiteten i husdyrproduksjonen og dermed virke produksjonsdempende. Myndighetene vil dermed kunne fjerne mye av detaljreguleringen i jordbruket, uten at dette øker faren for overproduksjon.

Hovedargumentene mot å produsere egne proteiner er at dette øker kostnadene, slik at norske produkter utkonkurreres av utenlandske produkter på pris. Hovedutfordringen til jordbruket er imidlertid at overproduksjonen gir for lave priser. Dersom nordmenn kun var opptatt av pris, og ikke kvalitet og lokal matproduksjon, så ville det knapt ha vært jordbruk i Norge. Nordmenns lojalitet til norsk mat kommer til uttrykk både i verdens mest omfattende tilskuddsordninger og gjennom lojale forbruksvaner. Det ligger imidlertid en forventning fra nordmenn om at norsk mat har høyere kvalitet og bærekraft, enn import. Overproduksjon på soyaproteiner er derfor kanskje den største trusselen både for legitimiteten til og for lønnsomhet i norsk matproduksjon.

Det bør legges en plan for overgang til egenproduserte proteiner og vurdere dette sammen med regulering av kraftfôrprisen. Samvirket kan som dominerende markedsaktør gjøre dette på egen hånd ved å kommunisere og etablere, en ny markedsstandard for bærekraftig matproduksjon. Hvis Samvirket ikke får dette til på egen hånd, bør det legges en avgift på importerte proteiner som benyttes til innenlandsk konsum, slik at investeringer i norsk proteinproduksjon kommer i gang. Høyere proteinpris vil sannsynligvis føre til lavere proteinandel i kraftfôret og høyere kraftfôrpris. Intensiteten i husdyrholdet vil gå ned og gras vil bli relativt mer gunstig enn kraftfôr. Ettersom proteinprisen er et svært effektivt virkemiddel bør endringene være mest mulig transparente og skje gradvis over tid, slik at både proteinproduksjonen og husdyrproduksjonen får tid til å tilpasse seg.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov