Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Idretten i lokalsamfunnet

Det sies at vi lever i en global tidsalder. Både ungdom og voksne kan kommunisere med folk fra hele verden helt uavhengig av geografisk lokalisering, og noen gjør det også. Likevel er lokalsamfunnet fortsatt den sentrale fellesskapsarenaen i svært mange sammenhenger.

Sosial kaptial: Lagidrett skaper ikke bare fysisk fostring, men gir også sosial kapital på sikt. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

I boka «Lokalsamfunn», redigert av Mariann Villa og Marit S. Haugen og utgitt i fjor, diskuterte jeg idrettens og idrettslagets potensial for å utvikle og vedlikeholde fellesskapsrelasjoner og livskraft i lokalsamfunn.

Utgangspunktet for en slik diskusjon er at idretten kan fungere som markør for lokalsamfunnsidentitet på flere måter. For det første genererer breddeidretten aktivitet. Selve idrettsaktiviteten er viktig nok, ikke minst for barn og ungdom, men idrettslaget aktiviserer også mange voksne.

Barn hentes og bringes, foreldre overværer treninger og konkurranser, og kommer i kontakt med hverandre. Dugnad er fortsatt relativt vanlig og en mulighet til å skape kontaktpunkter mellom familier.

En utbredt hypotese, og en av den organiserte idrettens viktigste begrunnelser, er at den legger til rette for å skape det samfunnsforskere kaller sosial kapital. I en av flere definisjoner handler det om den tillit og forventning om gjensidighet som oppstår gjennom jevnlige møter, og om hvordan de sosiale nettverkene blir ressurser man kan dra nytte av i ulike sammenhenger. Også de som selv ikke er aktive i et idrettslag, vil kunne dra nytte av den sosiale kapital som idrettslaget genererer.

For det andre etablerer og vedlikeholder breddeidretten også rent fysiske arenaer som blir samlingspunkter for hele lokalsamfunnet. I den nevnte boka skriver jeg for eksempel om hvordan idrettslaget i grenda hvor jeg vokste opp, opparbeidet en idrettsplass som også huset bygdas Sankthansfeiringer.

En nedlagt skole fungerte både som klubbhus for idrettslaget, som lokaler for uorganisert ungdomsaktivitet (f.eks. bortennis) og som basar- og festlokale både for idrettslag og syforening.

For begge de to første faktorene er idrettsaktiviteten utgangspunktet, men de gunstige virkningene for lokalsamfunnet er mer generelle. Det handler om aktivitet, samhold og integrasjon i lokalsamfunnet utover idrettens egne medlemmer.

• Les også: På 1890-tallet sørget tre turglade typografer i Kristiania for Norgeshistoriens første ferie. De trengte å forfriske seg. Det gjør vi også.

I litteraturen omtales gjerne slike virkninger som idrettens ytre rasjonalitet. Å vektlegge den ytre rasjonaliteten vil si å betone at idrettens viktigste konsekvenser handler om noe annet enn idretten selv. Idretten er i så fall et middel, ikke et mål i seg selv.

Det er jo nettopp slike begrunnelser som dominerer den politiske debatten om idretten, om vi ser bort fra den absolutte toppidretten: statens støtte til idretten er begrunnet i folkehelse og i at den organiserte idretten kan forstås som sosialisering til demokratisk samfunnsdeltakelse og frivillighet.

I tillegg kommer at idretten byr på fellesskapsarenaer også for barn. De får venner og møter barn og ungdom fra andre bygder og steder. Mange mener dessuten (skjønt forskning har hatt vanskelig for å dokumentere det) at organisert idrett legger til rette for livslang fysisk aktivitet.

Om vi ser dette fra idrettsutøvernes eget perspektiv, er naturligvis ofte andre begrunnelser involvert. Fra og med 13-årsalderen blir konkurranseaspektet viktigere for mange (skjønt langt fra for alle).

Idrettens indre rasjonalitet blir viktigere. Idretten skal her ikke bare bidra til å nå samfunnsmessige mål om bedre folkehelse og sosial integrasjon, den blir i økende grad også et mål i seg selv. I et slikt perspektiv handler idrett om perfeksjonering, prestasjonsforbedring, mestring og i siste instans om seier og tap.

Men det betyr ikke nødvendigvis at idrettens indre rasjonalitet er irrelevant for lokalsamfunnet mer generelt. Utøvere som presterer godt på regionalt, nasjonalt eller i sjeldne tilfeller til og med internasjonalt nivå, bidrar til å skape stolthet i og oppmerksomhet rundt lokalsamfunnet.

Mange av Norges beste idrettsutøvere har bakgrunn fra bygder og mindre tettsteder.

Annonse

Selv har jeg for eksempel fulgt friidrettsutøveren Karoline Bjerkeli Grøvdal litt mer nøye enn mange andre, fordi hun er vokst opp i samme kommune som meg selv. Lokale utøvere som hevder seg, blir slik symboler på et lokalsamfunns livskraft. De synliggjør eksistensen av lokalsamfunnet overhodet. Enkelte utøvere kan også bli forbilder som motiverer unge til å satse på idretten. Få vil lykkes, men aktiviteten vil likevel kunne generere den type sosial kapital jeg diskuterte over.

Det er også en sentrum/periferi-dimensjon knyttet til dette. Idrettslaget i grenda hvor jeg selv vokste opp ble delvis etablert i protest mot at grendeskolen ble nedlagt midt i 1950-årene. Både eksistensen av idrettslaget i seg selv, all aktivitet laget klarte å skape, og de sportslige resultatene som ble oppnådd, fungerte som symbolske markører på grendas livskraft. Spesielt stolte var de når de presterte bedre enn byklubbene, som hadde langt mer ressurser og ikke minst flere utøvere å ta av. Også i dag ser vi hvordan mange av Norges beste idrettsutøvere har bakgrunn fra bygder og mindre tettsteder.

Hva er forutsetningene for at et slikt lag holdes i gang? Aktivitet kan av og til være selvforsterkende. Noen såkalte ildsjeler kan få andre med seg og skape forpliktende fellesskap som integrerer stadig flere i aktiviteten. Som lærer ved universitetet har jeg ofte opplevd hvordan det i en gruppe på for eksempel 20 studenter, er viktig for aktiviteten i gruppa at én eller to tar ordet, stiller spørsmål og kommenterer. I så fall er sjansen god for at de mer reserverte også aktiviseres.

Tilsvarende er det i idrettslag. Noen må gå foran og ta initiativ, men det blir lettere for andre å bli med når initiativet først er tatt.

Mitt lokale idrettslag hadde i tillegg en del forutsetninger på plass for å lykkes også over tid. Da laget ble etablert i 1954 var idretten i all hovedsak et tilbud for unge menn. Drivkreftene i laget var nettopp unge menn, de fleste fortsatt ugifte og med sterk motivasjon for å konkurrere, særlig i friidrett og langrenn. Da ledende utøvere trappet ned eller var på vei over i veteranenes rekker mot slutten av 60-årene, sammenfalt dette med det som er blitt kalt den norske idrettsrevolusjonen.

Den viktigste målgruppen for idrettsbevegelsen var ikke lenger unge ugifte menn, men barn og ungdom, av begge kjønn. Fra 1950 til 1985 økte andelen norske barn som var NIF-medlemmer fra omtrent 10 til over 50 prosent. Det meste av veksten kom fra midten av 1960-årene.

I praksis betydde det at initiativtakerne fra 1950-årene nå i stor grad gikk inn i roller som trenere, både for egne og andres barn. I fravær av egen skole ble idrettslaget grendas viktigste sosiale institusjon. Fortsatt var det et sentralt mål å dokumentere grendas livskraft og vitalitet. Laget fra en grend med bare omtrent 100 innbyggere var for eksempel bare en medalje unna å bli beste klubb i kretsmesterskapet i langrenn for 10 til 15-åringer i 1972.

Ett av idrettens viktigste kjennetegn er at den – i hvert fall i utgangspunktet – er meritokratisk. Belønningen er basert på prestasjoner – den som vinner, gjør det fordi han eller hun har prestert best. Alle stiller likt på startstreken. For idrettslag fra små lokalsamfunn som ønsker å kommunisere og vedlikeholde sin egen livskraft, kan dette være et selvstendig og motiverende mål.

Lenge var dette noe som kjennetegnet de idrettene små idrettslag som mitt eget kunne satse på. Hadde du et par gode sko å løpe i, og hadde du grunnleggende kunnskap om skismurning, hadde du ikke noe handikap. Laget var også innovativt, for eksempel klarte de gjennom felles innsats å skape fylkets første lysløype.

På vei over i en ny tid, fra slutten av 70-årene, ble det gradvis åpenbart at utviklingen gjorde forutsetningene for små lag dårligere. Det ble, formelt eller uformelt, stilt nye krav til anlegg (for eksempel sanitæranlegg i tilknytning til langrennskonkurranser), og nyere idretter som fenget ungdom krevde mer avanserte anlegg enn de små lagene hadde tilgjengelig.

Utstyrsrevolusjonen i en idrett som langrenn gjorde den også langt mer ressurskrevende økonomisk sett. Bygdeungdom som ville satse på idrett måtte ofte dra andre steder enn utenfor sin egen stuedør for å få trent ordentlig.

Laget fra min egen hjembygd har likevel gjenoppstått i en ny og mindre konkurranseorientert form. Mens ungdom som vil satse på idrett finner seg lag i større bygder, vedlikeholder lokale ildsjeler fortsatt idrettsplassen, de arrangerer dugnader og fungerer som grendas velforening.

Aktiviteten i forrige århundre har etterlatt seg spor som motiverer til fortsatt aktivitet, om enn i ny form.

Neste artikkel

Den nødvendige debatten