Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvordan høyere kraftfôrpris kan øke lønnsomheten

Norsk jordbruk står overfor stor omstilling. Men vi har muligheten til å gjøre prosessen både bærekraftig, skånsom og lønnsom for bønder flest.

Konsentrert: Mindre bruk av kraftfôr og høyere arealutnyttelse vil være det beste for jordbruket på lang sikt, skriver kronikkforfatterne. Foto: Colourbox

Senterpartiet tok nylig til orde for å øke kraftfôrprisen, med formål om å øke bruken av egne arealer. Dette er et signal om at jordbruket må gjennom en omstilling. I et jordbruk preget av lav lønnsomhet klinger varsel om høyere kraftfôrpris dårlig. Heldigvis er bildet mer sammensatt. Økt kraftfôrpris er en nødvendig start for å omstille norsk jordbruk i en mye mer lønnsom retning.

Jordbruket har i lengre tid slitt med overproduksjon og overinvesteringer. Overproduksjon har gitt lave matpriser og overinvesteringene har gitt høy gjeld. Etterspørselen er i tillegg nedadgående. Forbruket av mange av jordbruksproduktene har gått ned fordi det er fokus på å redusere matsvinn, samt at mange velger å øke planteandelen i kostholdet. I tillegg vil eksporten av melk gå ned, mens tollvernet blir utfordret av overproduksjonen i Europa.

Produksjonen må ned dersom matprisene skal opp. I ei politisk næring som det norsk jordbruk er, må det prioriteres hvilken produksjon som det skal satses på for å oppnå samfunnsmålene med jordbrukspolitikken. Det gir mer verdiskapning for samfunnet og høyere matkvalitet å utnytte egne arealer fremfor bruk av importert fôr. Produksjon på egne arealer bør derfor prioriteres fremfor fôrimport. Arealutnyttelsen må dermed opp dersom nivået på støtteordningene skal kunne opprettholdes og om mulig økes.

En økning i kraftfôrprisen gjør det relativt sett mer gunstig å utnytte egne arealer framfor å fôre opp husdyrene på importert fôr. Når volumpresset som billig kraftfôr gir reduseres, kan overproduksjonen fjernes og matprisene kan gå opp på et bærekraftig nivå. Med høyere matpriser vil trusselen for matimport øke, men argumentene for å velge norske produkter vil styrkes, og det vil bli mer salgbart å benytte handlingsrommet som ligger i tollvernet om nødvendig.

Høy norsk kornproduksjon er en viktig bærebjelke for selvforsyningen. Med lite innmark og mye utmark, er vinterfôr flaskehalsen i norsk selvforsyning. Derfor bør fôrråvarene legges inn under tollvernet. Både kornpris og kraftfôrpris kan reguleres gjennom tollvernet.

Da blir det mer lønnsomt å produsere korn. De som kan produsere korn, vil velge å produsere korn fordi det er mest lønnsomt. De som har høy andel utmark vil oppnå best lønnsomhet med husdyrhold. Kraftfôrprisen går opp, arealutnyttelsen går opp og selvforsyningen går opp, men volumet i matproduksjonen vil gå ned fordi det importeres mindre fôr.

"Norsk jordbruk står overfor et vendepunkt. Vendepunktet vil komme uansett."

Annonse

Fordelingen av tilskuddsmidlene må gjennomgås på nytt. Kornprodusentene vil få høyere pris gjennom markedet ved hjelp av tollvern, og tilskuddene bør derfor i sin helhet gå til å gjøre ulønnsomme arealer lønnsomme i drift. Tilskuddene bør primært tilføres utmark, men også noe innmark dersom den er kostnadskrevende i drift. Tildelingsmetodene kan forenkles kraftig, med mindre byråkrati og mer fokus på jordbruk.

Tollvernet blir det viktigste virkemidlet for å sikre selvforsyning og lønnsomhet i jordbruket fremover. Det er derfor avgjørende at jordbruket gir et tydelig signal til befolkningen om at det vil satse på kvalitet og bærekraft i matproduksjonen. Da vil jordbruket igjen få den anerkjennelsen som er nødvendig for å kunne bruke denne typen politiske virkemidler.

Selv om en overgang til mindre bruk av kraftfôr og høyere arealutnyttelse vil være det beste for jordbruket på lang sikt, så vil noen måtte tape på kort sikt. Dette vil typisk være bruk som har investert i produksjonskapasitet utover arealtilgang og som derfor er avhengige av billig kraftfôr. Disse brukene vil mest sannsynlig tape lønnsomhet og få utfordringer med å betjene gjeld. Jordbruket har gode tradisjoner for solidaritet som må komme til anvendelse i form av gjeldssanering for de brukene som er mest utsatt.

Norsk jordbruk står overfor et vendepunkt. Vendepunktet vil komme uansett, fordi avstanden mellom det som produseres og etterspørselen er blitt for stor. Et samlet jordbruk som selv staker ut ny kurs for norsk matproduksjon kan gjøre omstillingsprosessen relativ skånsom. Et passivt jordbruk som blir gjenstand for politisk tautrekking kan i verste fall bli ledet ut i ei større krise.

Neste artikkel

WTO må ut av landbruket