Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvilken framtid velger vi oss?

Det ville være ille om vi brukte den teknologiske utviklingen til å flykte til en annen klode fordi den samme teknologien hadde gjort vår egen ubeboelig.

Forrige århundre brakte mennesker til de siste ukjente flekker på kloden. Det neste kan bringe oss til andre planeter, kanskje til og med fast bosetting der, skriver kronikkforfatteren. Foto:Katrina Brown / Mostphotos

«Vi er i ferd med å tre inn i et fantastisk århundre hvor miraklene – vitenskapens mirakler – blir hverdagslige, og vil bringe glede til de svakeste og fattigste. Husene vil få innlagt gass og strøm – mange til og med telefon. Framskrittet er på vei. Snart vil maskinene utføre det tyngste arbeidet. De vil kunne redusere arbeidsdagen til 10 timer. Arbeiderne vil få én fridag i uka. Opplysning og utdanning vil gjøre at alle får en plass i et samfunn som respekterer alle mennesker».

Ordene er lagt i munnen på en folkeskolelærer for drøyt hundre år siden, i filmen "La gloire de mon père" (Min fars ære) etter Marcel Pagnols selvbiografi med samme navn. (Filmen anbefales alle som vil friske opp skolefransken sammen med en deilig filmopplevelse).

Det minste vi kan si, er at lærerens – Marcels far – spådommer gikk i oppfyllelse. Lenge før århundret var over, og i langt større grad enn han kunne forestilt seg. Det tekniske framskrittet var større enn i noen annen epoke. I stor grad fikk hele samfunnet nytte av det, også «de svakeste og fattige».

Arbeiderne fikk ikke bare én fridag i uka, men to, og i tillegg fire eller fem ukers ferie. Arbeidsdagen ble redusert til langt under 10 timer. Men samtidig ble det tekniske framskrittet brukt til å utvikle mitraljøser, stridsvogner, bombefly og stridsgasser. Bare 14 år etter at folkeskolelæreren hadde delt sine framtidsvisjoner med elevene sine, ble mange av dem sendt ut på slagmarkene og slaktet av den samme teknologien som skulle frigjøre dem.

Over hundre år senere, i begynnelsen av et nytt århundre, er de tekniske mulighetene mangedoblet, og likedan hastigheten i den teknologiske utviklingen. Den generasjonen som vokser opp i dag, vil uten tvil oppleve en teknologisk utvikling som vil få det forrige århundrets til å blekne. Vi lever i en tid med enorme, men også uforutsigbare omveltninger.

I forrige århundre økte gjennomsnittlig forventet levealder med rundt 10 år i Europa. Smittsomme sykdommer ble langt på vei ufarliggjort eller utryddet ved hjelp av antibiotika. Dagens medisinske forskning peker fram mot personlig tilpasset genterapi som ikke bare vil kunne forlenge livet med flere tiår (enkelte spår til og med produksjon og utskifting av nye organer som i prinsippet kan gi oss evig liv), men også produksjon av perfekte mennesker og utryddelse av svakheter som vi til nå har sett på som en del av den menneskelige natur.

Forrige århundre brakte mennesker til de siste ukjente flekker på kloden. Det neste kan bringe oss til andre planeter, kanskje til og med fast bosetting der. Kunstig intelligens har allerede oppnådd resultater som mange ganger overgår hva skoler og universiteter har oppnådd gjennom den «opplysning og utdanning» som forrige århundres folkeskolelærer drømte om. Smarttelefonen har på få år undergått større utvikling enn telefonen gjorde fra 1900 til 2000. Å kunne koble internett til menneskehjernen er kanskje bare et spørsmål om tid.

«Et fantastisk århundre»? Den som lever får se. Erfaringene fra hvordan forrige århundres framskritt ble brukt, kan i så henseende bli like viktig som den tekniske kunnskapen i seg selv. Vi står overfor vanskelige etiske og samfunnsmessige valg, valg som ikke kan overlates til dem som utvikler teknologien. Valgene må både bygge på den solide allmenndannelsen som den gamle folkeskolelæreren var en representant for, og den demokratiske ideologien som han bar fram: framskritt er bare framskritt hvis alle får ta del dem.

Vi lever i epoken antropocen, epoken da mennesket er enehersker i naturen.

Annonse

Og hva er egentlig framskritt? Tekniske endringer blir vel først framskritt når de øker menneskenes glede ved livet? Per i dag kan det se ut som om vi i rasende fart utvikler midler til å nå mål som vi ikke har tenkt særlig grundig gjennom.

Selv om utviklingen går fortere enn noen gang, er det kanskje den udelte optimismen i lærerens over hundre år gamle trosbekjennelse som virker mest utdatert i dag. For samtidig som vi vet at «framskrittet er på vei», at de teknologiske mulighetene synes begrenset, blir det også stadig klarere at mange teknologier er i ferd med å ødelegge selve livsgrunnlaget vårt.

Klimaendringene truer ikke bare isbjørnene på polisen, men vår mulighet til å produsere mat. Ifølge en rapport fra Framtiden i våre hender fra 2015, kan vi allerede ved midten av århundret ha én til to milliarder klimaflyktninger, mennesker som ikke har annen mulighet enn å søke nytt land for å skaffe seg mat.

Mikroplast og giftutslipp i verdenshavene, erosjon av matjorda og utrydding av biologisk mangfold kan gjøre det umulig å fø verdens befolkning på rundt ni milliarder mennesker om noen få tiår. I en slik situasjon vil praktisk kunnskap om naturen og kultur for deling og solidaritet være mer til hjelp enn enda smartere smarttelefoner og genmodifiserte supermennesker.

Vi står overfor motstridende utviklingstrekk. Hvilke vil vinne? Eller vil menneskeheten deles, i noen få som får evig liv, og de mange som må bukke under? Og: er en slik deling i det hele tatt mulig? Er ikke menneskeheten bundet sammen i en felles skjebne?

Vi lever i epoken antropocen, epoken da mennesket er enehersker i naturen. Hva vi vil bruke denne makten til, og hva våre beslutninger vil munne ut i, er mer uvisst enn noen gang før. Det ville være ille om vi brukte den teknologiske utviklingen til å flykte til en annen klode fordi den samme teknologien hadde gjort vår egen ubeboelig.

Neste artikkel

Hvilke kriser står Norge overfor?