Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva «koster» Hardangervidda?

Ordet «pris» får annen betydning, sammen med to andre ord i uttrykket «sette pris på»: Når nasjonalparken på Hardangervidda i et leksikon karakteriseres som «et særlig verdifullt høyfjellsområde», så menes det andre verdier heller enn pengeverdi.

Setter pris på natur: Det finnes grenser for vern så vel som for vekst, skriver kronikkforfatteren. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Hardangervidda kunne – som arealer flest – hatt annen anvendelse enn den har, og ville da også hatt annen verdi.

Møsvatnet ligger vel 900 meter over havet, og kunne regnes som del av Hardangervidda. Det ble både aktuelt og det billigste alternativet som vannmagasin, da det etter hvert ble bygd kraftverk både langs Tinnåa og i Vestfjorddalen i Telemark. Da kostet det ingenting å avstå fra magasin lenger oppe i vassdraget og dermed lengre inne på vidda, så lenge det ikke var aktuelt å bygge ut elva oppstrøms.

En annen stor kraftressurs på østsiden av Hardangervidda var Norefallene øverst i Numedal, som i første omgang ble utbygd med stort magasin i Tunhovdfjorden. Senere ble det et stort magasin også i Pålsbufjorden, og tilleggsmagasin med 4 meter regulering av Halnefjorden inne på vidda. I det vassdraget ble flere magasiner inne på vidda vurdert som deler av et framtidig Dagali kraftverk.

60-åra var «gullalder» for vannkraft, med planlegging av store kraftverk også på vestsiden av Hardangervidda: Storprosjektet Eidfjord nord hadde to magasinalternativer: Enten voldsom og relativt dyr oppdemming av Sysenvatnet ved Bjoreidalen, eller digert og felles Halne-Hein-magasin for dette prosjektet og et Dagali kraftverk. I naturvernåret 1970 ble det fremmet ønske om en stor nasjonalpark på vidda, og det ble protestert mot et digert Halne-Hein-magasin, som ville redusere parkarealet noe. Rikspolitikerne valgte Sysen-alternativet, for slik å unngå stort og stygt naturinngrep på en relativt flat fjellvidde.

Også mindre magasiner ville blitt skjemmende naturinngrep. Strid om dette forsinket vedtaket om nasjonalpark: Det kom i 1981, med en grense som utelukket magasiner for et Dagali kraftverk i Geitsjøen og i Hein, og dermed storparten av det kraftprosjektet. Utbygging av Godfar-fossen like oppstrøms Pålsbufjorden er en liten rest av det. Med billig overføring av noe Lågen-vann fra Skrykken eller Krossvatnet til Mårvatnet kunne det blitt noe ny vinterkraft uten nytt magasin inne på vidda; men også «tørrlegging» av kort elvestrekning der var nok uforenlig med ønsket om landets største nasjonalpark der.

Det kostet ikke mye å verne deler av et vassdrag, som Lågen og Kvenna på Hardangervidda, så lenge kraftbehovene kunne dekkes med andre og bare litt dyrere vannkraftprosjekter. I 70-åra hevdet naturvernere at uhemmet vannkraftutbygging bare ville utsette bygging av varmekraftverk med kullfyring, oljefyring eller gassfyring – eller atomkraftverk, et tiår eller to.

Etter katastrofen i Tsjernobyl i 1986 var det bare gasskraft igjen som alternativ til mer vannkraft.

Annonse

Etter katastrofen i Tsjernobyl i 1986 var det bare gasskraft igjen som alternativ til mer vannkraft, inntil vindkraft kom opp som nytt alternativ. At det store gasskraftverket som ble bygd på Kårstø ved Haugesund ble så ulønnsomt at eierne har valgt å demontere det, viste at vi bør eksportere naturgassen som utvinnes, heller enn å bruke noe av den til kraftproduksjon her.

Den østlige delen av Hardangervidda nasjonalpark er relativt «billig», selv om noe kraftproduksjon tapes som følge av at det ikke ble et Dagali kraftverk, eller overføring fra Lågenvassdraget til Mårvatnet.

Nedbørfeltene til Veig- og Kinso-vassdragene er en temmelig «dyr» del av denne nasjonalparken. Med kombinasjonen mye nedbør og stor fallhøyde ville utbygging av disse vassdragene samt Erdalselva (Eidfjord sør) gitt temmelig mye kraft, som det var meningen å bruke i aluminiumsverk på Mongstad nord for Bergen. Da disse lønnsomme prosjektene falt bort, ble oljeraffineri «plan B» for Mongstad; men det ble hastverk, lastverk og «tapsbombe». Ellers kunne utbygging av disse vassdragene kommet i stedet for det store gasskraftverket på Kårstø, som også ble «tapsbombe».

Det er et enormt behov for omlegging fra «fossil» energi til utslippsfri kraftproduksjon i Europa. Høytliggende og store vannmagasiner i sørlig del av Norge vil få en ny og viktig funksjon som lager for energi i perioder med sterk vind og mye vindkraft, til andre perioder med lite av begge deler. I 2011 ble det publisert en rapport med tittelen «Økt balansekraftkapasitet i norske vannkraftverk». Dette er bare en innledende studie; men den viser at bl.a. Møsvatnet og Kalhovdfjorden – på østsiden av Hardangervidda nasjonalpark – er aktuelle for slik energilagring.

Folk flest «setter pris på» at mye natur vernes med politiske vedtak; men det finnes grenser for vern så vel som for vekst: Vi bør ikke late som naturen er gratis eller nesten det, når økonomisk utnyttelse av naturressurser er viktig del av det økonomiske fundamentet for velferdsstaten Norge.

Neste artikkel

Fri flyt og medisinsk turisme