Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har vi gitt opp?

Utfordringene hoper seg opp, enten det er miljø, klima, sikkerhet, og internasjonalt. Politikken skulle stått i høygir, med store prosjekter for å møte de tilsvarende men regjeringen tar livet med ro. Har vi gitt opp?

Da Barack Obama i 2008 ble valgt til president i USA, feiret hundretusenvis av mennesker i gatene i storbyene i USA. Her fra Obamas hjemby Chicago. Foto: Tore Meek / SCANPIX

Det er bare ti år siden Obama vant. Jeg var i New York, i symboltunge Harlem, pøbben Lennox Lounge i Malcolm X Boulevard. Jeg hadde fulgt Obama siden nyttår, fra mindre folkemøter da han fortsatt var underdog til gigantiske folkemøter da hele verden hadde fått øynene opp for ham.

Og så skjedde altså det utenkelige. Novemberkvelden i 2008 kommer jeg aldri til å glemme. Opptellingen og kvelden gikk. Alt gikk i hans favør, men det var først da Associated Press som den første utropte ham som valgets vinner at det tok av. Harlem eksploderte i ekstase.

Det hele minte om den galaktiske festen på slutten av de gamle Star Wars-filmene – hvor ondskapen var fordrevet, alle former for liv festet sammen og glad i hverandre.

Det er vanskelig å beskrive det som skjedde i denne ellers så segregerte bydelen av New York. Spontane gledesparader oppstod i gatene. Det var gråt og sang, og alle var med. Fellesskapsfølelsen rant over alle bredder. Sosialt var det som om skillet mellom fattig og rik, black and white, med ett opphørte.

Jeg så hulkende omfavnelser mellom armanikledde og uteliggere, tøffinger på hjørnet og hipstere. Med ett var skillene borte, gatene var trygge og fremtiden vår. Det hele kunne kjennes på kroppen. Det hele minte om den galaktiske festen på slutten av de gamle Star Wars-filmene – hvor ondskapen var fordrevet, alle former for liv festet sammen og glad i hverandre.

Jeg tror folk i hele verden hadde en sterk følelse av at vi nå opplevde et epokeskifte – en ny tidsalder var startet. Endelig hadde vi fått en amerikansk president som forstod at klimaødeleggelsene må stanses, at forskjellene mellom verdens fattige og rike må bli mindre, og som var overbevist om løsningen på verdens problemer er samarbeid på kryss og tvers av verdens folk.

Ti år senere ser vi hvilken epoke vi egentlig gikk inn i. Obamas seier var starten på en ny tidsalder, men ikke den vi håpet på. Det var på mange måter startskuddet for en utvikling i retning av det motsatte. Obama ble motarbeidet og svekket. Hans internasjonale rolle vingeklippet. Og siden har vi sett en utvikling i retning av mindre demokrati, større miljøødeleggelser, økte forskjeller, og direkte angrep på grunnleggende menneskerettigheter.

Annonse

Den nye tidsalderen preges av bevegelser som ikke tror på klimaendringer, som ikke bryr seg om økte forskjeller, og som får næring av å forvirre, spre løgner, og skape splid mellom folk, religion og opphav.

Tørken i sommer føyer seg nesten bare inn i rekken av kriser som kaster seg mot oss. Tørken var et endelig slag i trynet på de som håpefullt har trodd at klimaendringene kan skjenke Norge bedre vær og jordbruksproduksjon. Og et slag i trynet på de som tror at veien for norsk jordbruk er å bli mer avhengig av import – i en tid hvor alt blir ustabilt, hvor klodens ressurser svekkes og mer sårbar.

Hva nå? Vi kan alltids gi opp. Det ser det også ut som mange i politikken allerede har gjort. Enten er forslagene deres så ubetydelige i den store sammenheng at det må massiv PR-jobbing til for å lure folk til å tro at det er handlekraft, eller så handler det bare om markering for eget partis gunst. Vi kan også la det skure og gå.

Vi må gjøre det som kreves av oss i dag, uansett hvor mye vi må forandre, uansett hvor sterk motstanden er.

Jeg tror at vi har levd i en tid hvor kunsten å være politiker, toppbyråkrat og industrileder har vært å sitte stille i båten. Norge har gått så det suser siden 90-tallet, inntektene har flommet inn. Der entreprenør-mentaliteten kjennetegnet tiden etter 2. verdenskrig ble denne erstattet av bokholder-mentaliteten i vår tid. Ingen initiativer som reduserer forskjellene og styrker tilliten i samfunnet. Ingen store næringsinitiativer som peker retning for en bærekraftig økonomi. Ingen store tanker. Og det er denne mentaliteten som fortsatt preger norsk politikk: stillstand – i en tid som roper etter handling.

For meg er Erna Solberg erkeeksempelet på dette problemet. Hva har hun gitt oss? Økte klimautslipp, økte forskjeller, og en pinlig logring etter Trump og World Economic Forum. En skal ikke gjøre noe med problemene, og for all del ikke trø på noens tær.

Vi kan også reise oss igjen, og denne gangen ikke la oss stanse. Vi må gjøre det som kreves av oss i dag, uansett hvor mye vi må forandre, uansett hvor sterk motstanden er. Obamas seier viste oss hvor sterkt ropet etter handling faktisk er. Vi så at det var mulig å skape store fellesskaper som jobbet sammen for å møte vår tids store utfordringer. Og å vinne. I alle fall midlertidig.

«Det er menneskelig å falle, men umenneskelig å bli liggende» brukte min gamle fransklærer å si til meg. Kampen er aldri vunnet. Seieren er alltid midlertidig. Det er på tide igjen å vise at vi aldri gir oss.

Neste artikkel

Nå handler det om ost