Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gratispassasjer i matmarkedet

Vi må ikke bare spørre om Norge kan kjøpe seg ut av matkriser, men om vi bør gjøre det.

Avlingssvikt: Tørke, som hos Goutrane Saleh i Tsjad, presser matlagre og destabiliserer markedet Norge er avhengig av. Foto: Irina Fuhrmann/Oxfam.

All politisk agenda starter med å kunne gi befolkningen sikkerhet. Matsikkerhet er det mest grunnleggende, sammen med fysisk sikkerhet mot overgrep. Hvis dette står på spill blir alt annet mindre viktig. Fordi vi er relativt rike, har vi relativt god matsikkerhet i Norge, til tross for at vår selvforsyningsgrad er lav. Men transport til Norge innebærer risiko, og vi bør utrede muligheten for beredskapslagring. Det må også gjøres etiske vurderinger av dagens politikk, som innebærer å overby mindre kjøpekraftige land og dermed trenge dem ut av matmarkedet.

I vår tid har det to ganger gått globale alarmklokker for verdens matsikkerhet. Den første krisen var på 70-tallet, der krisen ble løst gjennom den «grønne revolusjonen» med nye plantesorter, mer gjødsling og kraftig økning i arealavkastning. Den andre kriseperioden kom i årene 2007-2011. Tørke i flere av verdens viktige kornproduserende land, sammen med finanskrisen, ga flere land for lite mat. Alle land har rett til å sørge for mat til egen befolkning, og vi så en serie vedtak om eksportrestriksjoner, også fra viktige eksportørland. Dette reiste på ny spørsmålet om vi kan stole på internasjonale markeder som bidragsytere til global og norsk matsikkerhet.

Markedskriser av denne dimensjonen får store politiske, sosiale og menneskelige konsekvenser. I Midtøsten foregår det fortsatt militære konflikter hvor matkrisen 2007-2011 var en medvirkende faktor. Vi må regne med at slike kriser kan bli hyppigere, og FAO-OECD anslår vi må regne med minst en alvorlig matkrise per tiårsperiode.

I Norge har vi ikke tatt diskusjonen hva dette betyr for oss. DSBs sårbarhetsanalyse fra tidlig i år bygger på at Norge som et lite og relativt rikt land alltid vil kunne importere det vi har behov for. Det er vanskelig å være uenig i dette, i alle fall så lenge vi ikke snakker om krig og blokader. Sårbarhetsanalysen konkluderer med at norsk matsikkerhet er tilfredsstillende, men anbefaler utredning av beredskapslagring.

Det er flere svakheter i resonnementet. Internasjonale matkriser kjennetegnes blant annet av høye priser. Fattige land og folkegrupper får problemer, som fører til politisk uro, ufrivillig migrasjon, og markeder, myndigheter og politikere blir nervøse. Det er i slike situasjoner Norge baserer seg på å overby andre land. Norge risikerer å forverre konsekvensene av krisen. Derfor trenger vi en ny debatt om vår matsikkerhet: Er det er sammenheng mellom internasjonale matkriser og vår egen beredskap? Vi snakker ikke da om de grunnleggende underliggende konfliktene, men det utløsende hendelsene som skapes i akutte kriser.

"Erfaring tilsier at lagre på mindre enn hundre dagers forbruk innebærer risiko for markedssvikt."

Annonse

I 1973 og 2008 var at verdens lagre av mat- og fôrråvarer var historisk lave i forkant. Da blir både markeder og politikere nervøse, og kriser får større konsekvenser. For hvete så vi i de nevnte periodene globale lagerbeholdninger ned mot 70 dagers forbruk, for fôrkorn ned mot 50 dager. Erfaring tilsier at lagre på mindre enn 100 dagers forbruk innebærer risiko for markedssvikt, hamstring og kontraproduktive politiske handlinger. Det er et felles internasjonalt ansvar å bidra til at et kritisk lagernivå kan vedlikeholdes. Lagre er direkte matsikkerhet i krise, og samtidig forebyggende mot at kriser skal oppstå. Spørsmålet vi i Norge må stille oss, er om vi som et velstående land kan tillate oss å være gratispassasjerer i en slik internasjonal dugnad.

Matsikkerhet defineres vanligvis som sikkerhet for adgang til nok mat for befolkningen i et land. Det vil si tilførsler av mat fra innenlandsk produksjon, import eller lagre av mat. Andre forutsetninger for matvaresikkerhet ligger i infrastruktur, logistikk, inntektsnivå og inntektsfordeling. Et utvidet matsikkerhetsbegrep blir mer og mer aktuelt. Her inngår matsikkerhetens innvirkning på og samvirke med samfunnssikkerhet, det vil si politisk stabilitet i verden, terror, krig og strømmer av ufrivillige migranter.

FAO-OECD varsler at vi må vente at kriser som den i 2008 vil gjenta seg oftere. Dette har sammenheng med at etterspørselen etter mat i verden øker raskt som følge av folkevekst. Inntektsvekst gjør også at mennesker i framvoksende økonomier ønsker å mangedoble sitt inntak av kjøtt. Samtidig setter klima- og miljøutfordringer grenser for veksten i matprodukjon. Her snakker vi blant annet om tørke, uttømming av grunnvannsressurser og arealtap grunnet erosjon og forørkning.

Ovenfor har jeg bare omtalt fredstidsproblematikk. Vi vet at vurderingene knyttet til militær og sivil sikkerhet også har blitt skjerpet de siste årene. Her er det all grunn for Norge til å ta en ny gjennomgang av egen produksjonskapasitet og lagring av mat. Samfunnets matforsyningsstrategi må være på stell. Innføring av beredskapslagring av korn er et bra sted å starte.

Neste artikkel

WTO må ut av landbruket