Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fra mineraljakt til vern av urørt natur

I år er det 20 år siden avtalen om vern av naturen i Antarktis trådte i kraft. Men veien frem til internasjonal enighet om naturvern i sør startet først med forhandlinger om mineralutvinning.

Miljøprotokoll: Man har effektivt satt på plass en ramme for forvaltningen av det unike miljøet i Antarktis, skriver kronikkforfatteren. Vladimir Seliverstov / Mostphotos

Protokoll om miljøvern under Antarktistraktaten, som trådte i kraft 14. januar 1998, er en helt unik internasjonal miljøavtale. Protokollen, per i dag signert og ratifisert av 40 land, forplikter landene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og også dets avhengige og tilknyttede økosystemer

Miljøprotokollen freder Antarktis som et naturvernområde og setter strenge rammer for aktivitet i virkeområdet. Det var imidlertid ikke miljøvern og natur som var det førende i innledningen til forhandlingene tilbake på 80-tallet. Tvert imot, foranledningen var en periode med store forventninger til mineralutnyttelsespotensialet i og rundt Antarktis, og diskusjonen gjennom hele 80-tallet dreide seg om å legge rammer for fremtidig mineralutvinning på kontinentet i sør.

Partene møttes, diskuterte og la til rette for vedtak om en mineralavtale (Convention for the Regulation of Antarctic Mineral Resource Activities – CRAMRA). Formålet var, ut fra et miljøperspektiv, slett ikke galt – man satte seg fore å sikre at all fremtidig mineralleting og -utvinning i Antarktis måtte skje på en miljøskånsom måte – og være på plass før slik aktivitet ble en realitet.

I denne perioden var det – ikke overraskende – en rekke nye land som sluttet seg til Antarktistraktaten – trolig med et underliggende ønske om å være «innenfor» når mineralutnyttelse en gang i fremtiden kom til å skyte fart. Mineralkonvensjonen var ferdig fremforhandlet og klar for signering i 1989.

Hvordan hadde det seg da at man fra å ha en ferdig fremforhandlet næringsrettet avtale snudde totalt på flisen, og i løpet av to år i stedet fremforhandlet, vedtok og signerte en miljøavtale som ikke bare fredet kontinentet som et naturreservat og la et strengt miljøregelverk rundt all aktivitet, men som også nedfelte et faktisk forbud mot mineralutvinning i Antarktis?

For å forkorte en historie som er både kompleks og vanskelig i detaljene, er det tilstrekkelig å oppsummere med at noen av partene – innledningsvis først og fremst Australia og Frankrike – i siste øyeblikk kom til den konklusjon at de ikke syntes at mineralkonvensjonsteksten tok tilstrekkelig hensyn til det unike miljøet i Antarktis. De ville rett og slett ikke signere den. Avtalen ble dermed for alle praktiske formål lagt død, i all den tid den uten underskriften til disse landene ikke vil kunne tre formelt i kraft.

Når denne situasjonen oppstod ble det viktig for partene å ta vare på de gode intensjonene som var lagt til grunn i forhandlingene gjennom tiåret som var gått. Det ble naturlig å bygge på denne grunnmuren og laget et rammeverk som vektla miljøhensyn og siktet å begrense negative miljøkonsekvenser av all aktivitet i Antarktis.

Man kan selvsagt undre seg over det eksplisitte forbudet mot mineralutvinning i miljøprotokollen.

Annonse

Miljøprotokollen har kanskje gått under radaren for de fleste, men like fullt er dette et helt sentralt og avgjørende instrument for å ivareta det unike miljøet i Antarktis og kontinentets enestående betydning som et naturlige laboratorium for å studere klimaprosesser og andre globale prosesser som har betydning for hele kloden.

Miljøprotokollen fungerer også som et verktøy for å fremme og bygge opp under Antarktistraktatens grunnleggende prinsipper: fred og frihet til å samarbeide innenfor vitenskap. I seg selv er miljøprotokollen et rammeverk for statene til å hver for seg sørge for at aktivitet i Antarktis gjennomføres på skånsom måte og i fellesskap legge rammen for en forvaltning som ivaretar det helt unike og eksepsjonelle miljøet inn i fremtiden på vegne av kommende generasjoner.

Man kan selvsagt undre seg over det eksplisitte forbudet mot mineralutvinning i miljøprotokollen – en overraskende 180 graders vending fra det som lå til grunn i mineralkonvensjonsforhandlingene. Grunnlaget for denne bestemmelsen ligger først og fremst i de komplekse forholdene som rettigheter og eierforhold, som slik ressursutnyttelse medfører. Om det i fremtiden igjen skulle bli aktuelt å vurdere å åpne for denne type aktivitet, må det på plass et rammeverk som ivaretar slike forhold først.

Mange har hengt seg opp i en oppfattelse av at mineralutvinningsforbudet opphører 50 år etter miljøprotokollens ikrafttredelse. Men dette stemmer ikke. Det miljøprotokollen gir rom for er at partene kan, om noen skulle be om det, ta opp spørsmålet til vurdering. Partene må da bli enige om en eventuell fjerning av forbudet, i henhold til en kompleks prosess nedfelt i protokollen.

Med iverksetting av miljøprotokollen satte man effektivt på plass en ramme for forvaltningen av det unike miljøet i Antarktis som er solid og robust nok til å gjøre det mulig å møte nye utfordringer som kan påvirke stabilitet og fred i Antarktis på en kontrollert måte. Ikke ved å hindre aktivitet, men ved å gi rom for å vurdere virkninger av nye utfordringer før de blir å anse som normale.

Slik sett kan man se på miljøprotokollen som en «fartsdump», som sikrer godt kjørevett for aktiviteter på vei inn i Antarktis. For et kontinent som fremdeles fremstår som relativt uberørt, som har unik natur og hvis miljø har betydning for det totale globale miljøet, så er dette ikke en ubetydelig seier.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov