Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Finnmarksopprøret og en vei videre

Både media og politikere har vansker med å forstå Finnmarksopprøret. Nei til den nasjonale fiskeripolitikken gjennom kystopprøret og nei til fylkessammenslåing viser oss noe nytt. Nemlig at Finnmark ikke aksepterer nasjonal politikk på sentrale områder for fylkets framtid.

Det ser ut til at finnmarkingene ved å holde på eget fylke håper de kan forhindre videre ekstern tapping av de rike naturressursene, skriver Ragnar Elias Nilsen. Foto: Oleg Mitiukhin

Det hjelper for forståelsen å snakke med folk i vårt nordligste fylke. Fiskeressursene har tatt seg opp igjen. Turistanlegg bygges ut. Og nye oppdrettsanlegg etableres i stort tempo. Men befolkninga ser at inntektene fra næringsvirksomhetene forsvinner ut av lokalsamfunnet og ut av Finnmark.

De mest synlige resultatene av oppdrettsaktiviteten i åpne merder er forurensing av fjorder og sund og at lokal fisk og reker forsvinner. Og ingen av oppdrettsselskapene i Finnmark eies av folk fra fylket. Tilsvarende blir anlegg for fisketurisme kjøpt opp av østeuropeere med mye disponible kontanter; noe som går ut over det lokale kjøpere kan stille med.

De gjenoppbygde fiskebestandene blir i stor grad fangstet av og tatt ut av fylket av store trålere, autolinere og snurrevadbåter med eksternt mannskap og eksterne eiere. Det såkalte frysehotellet på Tromsøysund er nok nå det viktigste mottaksstedet for hvitfisk fra Vest-Finnmark, og symboliserer med det grunnlaget for finnmarkingene sitt ønske om å fortsette som eget fylke.

I værene i Vest-Finnmark kan folk se at de før Røkke-eide stortrålerne i Havfisk ligger rett utenfor firemilsgrensa og fisker på de rike innsiga. Finnmarkingene vet med det at de har mistet retten til å få denne fangsten på land til egen fiskeindustri.

Det som er igjen av fiskeindustrien i nord får nå det aller meste av råstoffet fra kystflåten. Men gjennom reportasjer og ellers vet vi at ungdom på kysten ikke slipper til i dette fisket. Til og med prisen på sjarkkvoter er kommet i multimillionsklassen etter at retten til å fiske er blitt gjort omsettelig.

Et forslag fra Eidissen-utvalget vil gjøre disse sjarkkvotene enda dyrere. Kvoteprisen er allerede den viktigste årsaken til forgubbinga i fisket. Den store søkninga på rekrutteringskvoter er grunnlag nok til å avkrefte direktør Barstad i Havfisk sin påstand om en må ha større båter for å rekruttere ungdom til fisket.

Finnmarsopprøret er dermed ikke så vanskelig å forstå likevel. Det ser ut til at finnmarkingene ved å holde på eget fylke håper de kan forhindre videre ekstern tapping av de rike naturressursene.

Når det gjelder fisket har kystfolk i nord skjønt det som politikere og statsråder tydeligvis ikke har forstått: Med en gitt mengde fisk i havet vet de at for hver ny stor fiskebåt mister de sjøl muligheten til å satse på det de kan drive best. Dvs. et godt lønnsomt fiske der de med begrensa innsats i båt og bruk kan ta fisken når den for egen maskin kommer inn til kysten og kan leveres dagfersk til fiskeindustrien.

Annonse

Med dette blir det sikret både et lønnsomt fiske lokalt. Det blir større verdiskaping lokalt på land. Men faktisk også nasjonalt: Viderebehandling av innfryst fisk i Asia eller i Polen gir nok bedre fortjeneste for kvotesamlere eller kapitalister som har overtatt fiskerettigheter, men Hasvik, Finnmark og Norge taper jobber og inntekter.

Ei enkel oppfatning om at stordrift og sentralisering vil sikre best utvikling i en region med spredte naturressurser bør begraves

Her er altså kystfisket alternativet. I motsetning til den rådende oppfatninga er dette fisket lønnsomt. Det det er særlig lønnsomt i Finnmark på grunn av spesielt store naturgitte fortrinn for denne måten å fangste på. Data fra fiskevær i Vest-Finnmark viser at mellomstore linebåter på 40-50 fot får det til å gå rundt med basis i ei årskvote på torsk på 120 tonn. Da holder de 5-6 personer i fullt arbeid med fisking og lineegning.

Trålerne som fangster i samme område må ha flere ganger så mye kvote pr. mann for å få driftslønnsomhet. Forklaringa er at trålerne må fangste over større områder; dvs. de må bruke mer drivstoff og arbeidsinnsats i tillegg til at de har klart større investeringer pr. mann enn de som driver med mindre båter.

Linefiskerne og andre kystfiskerne utnytter de naturgitte fortrinnene gjennom å ta fisken nært land da denne er størst og lettest tilgjengelig. Så kommer det i tillegg at kystflåten leverer fisk med best kvalitet; dvs. voksen dagfangstet fisk som gir fortrinn og lønnsomhet til fiskeindustrien.

Kystopprørere på det store møtet i Vardø før valget i fjor forsøkte å forklare disse gode grunnene for satsing på kystfiske for statsråd Sandberg. De hadde beregnet at for de 2.6 trålkvoteenhetene som de mener Vardø har rett på, kunne de satse på 12 mellomstore linebåter som ville levere lokalt. Til dette svarte statsråden at de heller måtte lokke til seg kapital utenfra for å få til satsing i fisket. I praksis vil slik bruk av ny kapital i flåten bety økt innsats i ei ressursnæring med full kapasitetsutnyttelse; altså at det blir mindre igjen til hver utøver i næringa.

Det som skjedde i Vardø var altså at kystbefolkninga møtte en minister som demonstrerte at han ikke skjønte – eller lot som han ikke skjønte – sammenhengene i den nasjonale næringa han var satt til å lede. Det kan ikke overraske at svaret på denne typen nasjonal fiskeripolitikk og demonstrasjon av kunnskapsmangel fra sentralt hold, er egna til å egge opprør og politisk motstand av den typen vi nå får demonstrert fra Finnmark.

Uansett utfall av sammenslåingsprosessen, er det viktig at politikere og myndigheter setter seg inn i de regionale næringsforholdene i nord. Ei enkel oppfatning om at stordrift og sentralisering vil sikre best utvikling i en region med spredte naturressurser bør begraves.

Et elementært krav er at finnmarkinger sjøl må ha lokalt medansvar og kontroll i de rike naturressursbaserte næringene i fylket. Veivalg mellom lokalt fiske og oppdrett er en konkret illustrasjon. Folk må sjøl få bestemme om de vil vedlikeholde det stedlige fisket eller om de vil ha oppdrett i åpne merder.

Neste artikkel

Statsbudsjett, klimatiltak og storfekjøttproduksjon