Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En hån mot de som hjelper dyr

Statsbudsjettet 2019 tilbyr, i år igjen, brødsmuler til landets største dyrevernsorganisasjon.

De fleste dyrene som fikk hjelp fra Dyrebeskyttelsen i fjor var katter. Foto: Frank May / NTB scanpix

Dyrebeskyttelsen Norge hjalp cirka 5500 dyr i 2015. Samme år fikk organisasjonen 404.000 kroner over statsbudsjettet. Årets statsbudsjett gir en støtte tilsvarende den i 2015, og da er det logisk å tenke at mengden dyr også bør være omtrent den samme. Når statistikken derimot viser at antall dyr øker hvert eneste år, er det på sin plass å gjøre en liten betraktning av denne uoverensstemmelsen.

For hva betyr egentlig disse tallene i praksis?

Det er i all hovedsak dyreeier som er ansvarlig for at deres dyr har et godt liv. For de aller fleste er det en selvfølge å behandle dyra sine bra, og mange velger å sette seg godt inn i behovene til arten de velger å påta seg ansvaret for.

God velferd hos dyr strekker seg lengre enn til å bare ha mat, vann, et sted å bo og å være friske. Dyrene våre skal også unngå å oppleve stress som følge av dyreholdet, og de skal ha friheten til å utøve normal atferd. I tillegg krever god dyrevelferd at dyrene har positive opplevelser i sin hverdag. Dette er hjemlet i Lov om dyrevelferd, og det er eiers ansvar å følge loven. Når tamme dyr ikke har det bra, skyldes det menneskelig svikt.

Ettersom vi ikke har ville katter i Norge, er alle hjemløse katter her et resultat av menneskelig svikt. Dyrebeskyttelsen Norge tok i 2017 inn over 6600 katter som hadde blitt dumpet, forlatt, eller forvillet seg hjemmefra, og mange som var født ute til et liv som hjemløs. Mørketallene vet vi ikke, men at det finnes flere tusen individer der ute som aldri får hjelp, er det liten tvil om.

Som i de fleste andre ledd i samfunnet vårt, har vi systemer for avvik som skal tre i kraft når dyrevelferden ikke er ivaretatt. Det er Mattilsynet som har hovedansvaret for å utføre tilsyn i saker der det er mistanke om at regelverket ikke følges, og der dyr lider.

Slik situasjonen er for hjemløse dyr i dag, er det tydelig at systemet omkring disse svikter. De fleste av kattene er ukastrerte og uten ID-merking, og deres forplantningsevne er svært effektive. Dette er ikke bare et problem for velferden til det enkelte dyr. Det er også et potensielt folkehelseproblem, det skaper økonomiske utfordringer, i tillegg til at våre ville fugler og dyr fungerer som matfat for disse kattene.

At en ideell organisasjon må brette opp ermene år etter år i stadig sterkere motvind, har flere forklaringer. For det første fortsetter problemet å vokse så lenge kattene våre ikke kastreres og ID-merkes.

Annonse

Dyrebeskyttelsen Norge har i over 40 år jobbet intenst for å få på plass obligatorisk ID-merking av familiedyr. Forskning viser at obligatorisk ID-merking er et effektivt middel for å øke sannsynligheten for gjenforening med eier, minske lengden på oppholdet på hjelpesentre og spare utgifter for myndighetene.

Erfaring viser oss at det ikke finnes offentlig hjelp for hjemløse dyr i Norge.

ID-merking er en engangskostnad for eier, og ville vært et sterkt virkemiddel for å påpeke at det er eier selv som er ansvarlig for dyret vedkomne velger å ta til seg. Dyrevelferdsloven stadfester at dyr har egenverdi. Obligatorisk ID-merking vil bidra til å understreke dyrets egenverdi og til å redusere hjemløshet og fri reproduksjon. Politikerne bør få dette på plass én gang for alle. Dyrebeskyttelsen Norge mener at problemet med kattekolonier og hjemløshet i stor grad ville kunne vært løst i løpet av en femårsperiode, dersom obligatorisk ID-merking ble innført.

Dyrebeskyttelsen Norge ble startet i 1859 og er dermed en av verdens eldste dyrevernorganisasjoner. I bladet Dyrenes Ven nr. 1, 1911, kan man lese at dyrebeskyttelsesarbeidet har stor betydning for folk og land, men at det har vær lite «agtet av statsmyndighederne».

Det påpekes at det er en kjent sak at det er vanskelig for dyrebeskyttelsesforeninger å få oppmerksomhet for sine synspunkter og forslag hos styringsmaktene: «Den tid nærmer sig kanskje, da det vil gaa op for de styrende i stat og kommune, at Dyrebeskyttelsesforeningerne vel fortjener bidrag for at kunne lægge mere kraft i arbeidet til opnaaelse af sine formaal.»

Ut ifra statsbudsjettet som ble lagt frem denne uken, blir det tydelig at det fortsatt ikke har gått opp for «statsmyndighederne» at dyrevelferden til katt, kanin og andre små dyr som ikke er ID-merket, fortsatt i sin helhet er satt bort til frivilligheten. Ansvaret for hjemløse hunder er hos politiet, Mattilsynet tar ansvar for produksjonsdyr og hest. Hvorfor denne forskjellsbehandlingen av ulike arter?

Dyrebeskyttelsen Norge brukte i løpet av fjoråret 17 millioner kroner på direkte hjelp til dyr i nød. 90 prosent av dyrene som fikk hjelp var hjemløse katter. Dette er penger organisasjonen får via gaver og testamenter. Penger som skulle kommet fra kommunene, og fra staten via Mattilsynet slik at de selv kunne utført jobben de er satt til å gjøre. I stedet unnlater politikerne å innføre obligatorisk ID-merking, som ville plassert ansvaret der det hører hjemme; hos dyreeier.

Ettersom politikerne velger bort enkle måter å ansvarliggjøre dyreeiere på, blant annet via innføring av obligatorisk ID-merking, burde problemet havne rett tilbake på deres bord. Men hva er det egentlig som skjer? Erfaring viser oss at det ikke finnes offentlig hjelp for hjemløse dyr i Norge. Ivaretakelsen av velferden til hjemløse dyr har derfor blitt en oppgave for frivillige gjennom en iherdig dugnadsinnsats. 24 timer i døgnet, 365 dager i året står hundrevis av frivillige på fra nord til sør i landet, for å hjelpe disse dyrene.

Slik vi ser det har politikerne kun to valg dersom de ønsker å stoppe uretten mot tusenvis av uskyldige dyr. De kan innføre obligatorisk ID-merking av alle familiedyr, eller beordre Mattilsynet til å ta ansvar for hjemløse dyr.

Neste artikkel

Frp styrker yrkesfagene