Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En bjørnetjeneste

Spørsmålet om hvordan investeringsmidlene brukes bør være sentralt i landbruket.

Byggorientert: Innovasjon Norge støtter store fjøsbygg, ikke dyrking og grøfting, påpeker kronikkforfatteren. Foto: Bjarne B. Aase.

Vi kjenner alle ordet en bjørnetjeneste – men hvor kommer det fra og hva betyr det? Ordet stammer fra fabelen Bjørnen og hageelskeren av den franske 1600-tallsforfatteren Jean de la Fontaine. Bjørnen i fabelen vil gjerne gjøre hageelskeren en tjeneste mens denne ligger og sover med en flue på nesa. Den tar fatt i en stein, «kaster den voldsomt, knuser mannens hode og jager bort fluen». En bjørnetjeneste er altså en tjeneste som skader den man skulle hjelpe.

La Fontaine skrev sine fabler om dyr for å fortelle oss mennesker noen sannheter om oss selv, og når både La Fontaines og Æsops fabler leses i den dag i da, tyder det på at de gamle fabelfortellerne har rammet noe tidløst menneskelig.

Vi vet for eksempel at mange vil gjøre norsk landbruk en tjeneste. Alle vil ha «et levende landbruk over hele landet» - og er villige til å bruke ganske mange milliarder årlig for å få det til. Når antall bønder, dyrket areal, bruk av beiter og selvforsyningsgrad likevel synker, kan det være grunn til å spørre om politikerne i iveren etter å støtte landbruket (fiske distriktsstemmer?) glemmer å spørre seg hvordan overføringene skal innrettes for å få ønsket effekt. Diskusjonen kan gå høyt om påplusninger i jordbruksforhandlingene, men få diskuterer hva vi bruker pengene til.

Investeringsstøtten er kanskje den støtten som har fått virke mest uten diskusjon. Enkel og ukontroversiell? Slik tenkte vel også bjørnen da den kastet steinen mot flua. Det fins knapt en eneste støtteordning som styrer husdyrproduksjonen så sterkt som investeringsmidlene, og det forundrer meg at det ikke er mer diskusjon om disse virkelig er en tjeneste til oss bønder, eller tvert imot en bjørnetjeneste.

Jordbruk, og særlig husdyrhold, er blitt en kapitalintensiv næring, og når vi bønder ikke tjener nok til å finansiere fornying av driftskapitalen for egen regning, vil den som sitter med kontrollen over investeringsvirkemidlene, i stor grad bestemme hvilke bruk som skal overleve, hvordan de skal drives, og hvor de skal ligge. Spørsmålet om hvordan disse midlene brukes, burde derfor vært sentralt i landbrukspolitikken.

I stedet opplever vi at politikerne bruker disse pengene til stemmefiske i distriktene, som når for eksempel Venstre i siste valgkamp lovte mer investeringsmidler slik at «mindre melkebruk ute distriktene får henge med på robotkarusellen». Nærmere en bjørnetjeneste kan man vel ikke komme: samtlige kyr på disse brukene ville produsere utelukkende for å dekke driftskostnadene til roboten – og vi kan konkludere med Jean de la Fontaine: «Ingenting er så farlig som en uvitende venn; Bedre er det med en klok fiende».

«Det fins knapt en eneste støtteordning som styrer husdyrproduksjonen så sterkt som investeringsmidlene.»

Annonse

La Fontaines fabler er tydeligvis ikke vanlig lesning på partikontorene, og antagelig heller ikke i styrene i Innovasjon Norge. La meg derfor fortsette med en annen fabel som også kunne være relevant når framtidas jordbruk skal utformes; fabelen om frosken som møtte en okse og ville bli lik som som den. Frosken blåser seg opp. Og spør oksen «Er det nok nå? Er jeg snart like stor?».

Vi husker, eller kan gjette oss til hvordan det går: Frosken sprekker. Eller oversatt til landbrukspolitikk: Den mellomstore gården blir ikke en storgård selv om den bygger seg robotfjøs og legger under seg alle småbrukene i bygda. 400 mål godt arrondert rundt fjøset er ikke det samme som 400 mål fordelt på et sort antall bratte og kronglete småteiger i god spredning. Og hva er norsk landbruk om ikke nettopp mange småteiger spredt omkring på nes og i li? Frosken glemte hvem den var, og har kanskje forvalterne av landbrukspolitikken glemt hvilket land vi lever i?

I Oppland ble 98 prosent av investeringsmidlene til melkeproduksjon gitt til bruksutvidelser i 2016. Bare 7 prosent av brukene vil ha under 20 kyr etter investeringer. På landsbasis har søkerbrukene innen melkeproduksjon i underkant av 30 kyr før investering, ca 40 etter. Innovasjon Norge gir støtte til bygninger, men ikke til nydyrking eller drenering. Det er ikke vanskelig å forstå at denne bruken av investeringsmidler gjør at jordbruket som helhet blir stadig dårligere tilpasset bruk av de naturressursene vil har – og at den enkelte bonde presses mellom høyt gjeldsnivå og høye kostnader på den ene siden, og stort arbeidspress på den andre. Når vil det hele sprekke? Når importert kraftfôr blir dyrere eller mangelvare? Når renta stiger? Når produktprisene eller tilskuddene reduseres? Ved overproduksjon?

Mange bønder opplever allerede at investeringsmidlene henger høyt og er sure, som reven sa i Æsops fabel om reven og rognebærene. Bare spør sauebøndene.

Neste artikkel

Den nødvendige debatten