Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det beste blir den godes fiende

Det er grunn til å se nærmere på retorikken som blir brukt av de som er kritiske til eksport av lam, skriver Bjørn-Ole Juul-Hansen.

Overskudd: Overskudd av kjøtt fra sau og lam har skapt lave priser for sauebønder. Eksporten til land som Afghanistan har blitt sterkt kritisert. Foto: Sergii Mostovyi / Colourbox

Eksporten av 102 tonn sauekjøtt til Afghanistan har skapt stor politisk oppstandelse. Og media hjelper godt til; 3,5 gram sauekjøtt til hver afghaner får Dagsrevy-oppslag, NTB varsler alle lokalavisene og Nationen fordømmer det moralske i det hele. Spennende at Nationen og landbruks- og matminister Dale endelig har funnet en sak de er enige om.

Omsetningsrådets leder, Bjørg Tørresdal, har klargjort for alle at eksporten ikke var noe rådet forventet med de vedtak som ble gjort. Og at rådet ettergår hendelsesforløpet for å være sikker på om alt har skjedd innenfor regelverket, og om regelverket tar høyde for de internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til. Selvsagt skal Omsetningsrådet det – regelverk skal følges!

Men retorikken som brukes av «heiagjengen» i denne saken er det grunn til å se nærmere på. Den kan få betydning for handlingsrommet og de virkemidlene norsk landbruk får i årene som kommer når de skal forsøke å sikre bøndene en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Og det kan kanskje si noe om hvor fort politiske kapper kan snus etter vinden for en så politisk avhengig bransje. La oss se på noen av påstandene i debatten.

«Ved å eksportere til MUL-land er Norge med på å svekke hjemmemarkedet for landets bønder.»

Mon det! Verdensmarkedspris er nemlig nettopp det – den prisen som gjelder i verdensmarkedet. I 2014 var den samlede eksport av sau og lam på 951.000 tonn ifølge «The sheep site». Selv om det meste var lam, framstår det for de fleste av oss som lite sannsynlig at 102 tonn sau til et land med 35 millioner innbyggere i vesentlig grad påvirker prisnivået nasjonalt, all den tid de importerer fra verdensmarkedet uansett. Så argumentet er meget tynt selv om det helt sikkert i prinsippet holder vann.

«Eksport av subsidiert lam fra Norge undergraver handel og det kan ikke Norge bidra til».

At subsidier, og spesielt eksportsubsidier, forstyrrer verdenshandelen av mat, har WTO lenge vært opptatt av. Derfor ble det enighet om et forbud mot eksportsubsidiering på Nairobi-konferansen i 2015. Men svært mange land i WTO ønsker å gå lenger – også internstøtte forstyrrer handelen er omkvedet. Derfor ligger det en arv fra «Uruguay-runden» i WTO om at både den gule og blå støtten skal bygges ned.

Men til nå har det vært et ganske bredt flertall på Stortinget om at disse støtteformene er nødvendig, og Norge skal benytte eksport som virkemiddel i landbrukspolitikken. Derfor har Stortinget vedtatt at Norge kan ha eksport av svinekjøtt og jarlsbergost fram til 2020. Så at det er et prinsipp for de fleste norske politikere at eksport er problematisk, ser ikke ut til å stemme.

Retorikken som brukes av «heiagjengen» i denne saken er det grunn til å se nærmere på.

Annonse

Det er fort gjort at de som argumenterer for at det ikke skal være «subsidiert eksport» fra Norge, får i retur at satsingsområder som fenalår også mottar betydelig støtte – selv om støtten kanskje er både blå og gul.

«Vi kan ikke bruke bondens penger til å dumpe kjøtt i u-land.»

Hva bondens penger kan brukes til innenfor markedsordningene er i dag tydelig avgrenset. Jo mer vi snevrer inn landbrukets handlingsrom, jo mindre nytteeffekt på bøndenes inntekter blir det sannsynligvis. Poenget med å bruke bondens penger i markedsordningene er kort og greit å bidra til at bøndenes inntekter blir større enn de ellers ville ha vært.

Det fins de som ønsker å snevre inn virkemidlene landbruket disponerer, for på den måten å uthule reguleringsmuligheten. Internasjonale avtaler er nevnt, landbruks- og matminister Jon Georg Dales forslag om å stanse omsetningsavgift til Opplysningskontorene et annet, begrensning av land Norge kan selge til med verdensmarkedspris kan bli det tredje, motstand mot å legge til rette for at produksjonsregulering kan gjennomføres effektivt, men konkurransenøytralt i et Markedsråd, er et fjerde.

Å gjøre denne eksportsaken til mer enn et spørsmål om regelverks-etterlevelse er uklokt for venner av norsk landbruk og matindustri. Dette fordi det ikke er sannsynlig at Norge de nærmeste årene klarer å «effektivisere eller differensiere» bort de ulempene norsk produksjon har når det gjelder topografi, geografi og klima. At det periodevis kommer til å være reguleringsbehov fra norsk landbruk er å forvente så lenge de politiske målene er å ha en dekningsgrad på 100 prosent av norsk forbruk.

Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund har alltid ønsket at den norske produksjon skal dekke mest mulig av markedsbehovet. Kanskje kan det i framtiden bli nødvendig at, for å dekke en stor etterspørselen etter lam i markedet, så må prisen på sau ligge på et prisnivå som gjør handel med utlandet mulig. Og det et kan løses både med uten og prisnedskriving.

Så å telle sauer for å finne roen før en lar det beste bli det godes fiende anbefales.

Neste artikkel

Statsministerens julekort