Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Demonteringen har startet

Generasjoner med brede politiske forlik har skapt en landbrukspolitikk gjør det mulig å produsere mat i hele Norge. Politikken settes nå på prøve, når regjeringen i full fart har startet demonteringen av de helt nødvendige markedsordningene.

Landbruksminister: Med en statsråd Jon Georg Dale med høy fart, kan et øyeblikks uoppmerksomhet fra Stortinget bety at en vunnet sak tapes og at irreversible reformer gjennomføres, skriver kronikkforfatteren.Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix

Partiene på Stortinget har skapt et landbruk som er unikt i verdenssammenheng. Ringvirkninger fra landbrukets vekst har gjort at næringen har blitt den viktigeste private sysselsetteren i fastlandsøkonomien. Mer enn 100.000 arbeidsplasser i hele Norge, og en verdiskapning som overgår de årlige overføringene er sterke beviser på en vellykket næringspolitikk.

Norturas virksomhet skaper alene store ringvirkninger i bygd og by. Vår aktivitet alene bidrar direkte og indirekte til 5,1 milliarder kroner i skatteinntekter og mer enn 35.000 arbeidsplasser i hele landet.

I forrige stortingsperiode slo imidlertid den brede landbrukspolitiske enigheten sprekker. Den historiske politiske samlingen ble til splittelse. På den ene siden går Høyre og Frp i bresjen for en reformpolitikk som sentraliserer landbruket, fjerner markedsordninger og svekker det livsviktige importvernet. På den andre siden står KrF, Sp, Ap, SV, MDG og Venstre.

Erna Solberg sendte et tydelig signal da hun i 2013 ga Frp nøklene til Landbruksdepartementet. Støttet opp av en reformerende regjeringserklæring, som hverken Venstre eller KrF kunne underskrive på, satte de retningen for en ny landbrukspolitikk som skulle vise seg å bli en kraftig utfordring for det samlende landbrukspolitiske flertallet i Stortinget.

KrF, Venstre, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet samlet seg og forsvarte landbrukspolitikken - markedsordningenes, avtaleinstituttets og importvernets betydning for matproduksjon i hele Norge. De demonterte først jordbruksmeldingen, senere statens tilbud i jordbruksoppgjøret. Også Sylvi Listhaugs «Markedsbalanseringsutvalg» måtte konkludere med at virkemidlene i landbrukspolitikken virker og bidrar til å realisere Stortingets mål.

Hva kan vi forvente oss av Erna II? Vil hun endelig greie å slå en kile mellom landbruks- og distriktspolitikken? Vil sentraliseringspolitikken fortsette? Vil Ernas landbruksminister fortsatt få et carte blanche for å svekkelse av markedsordninger og bondens direkte eierskap og engasjement i egen industri?

Valget styrket det landbrukspolitiske flertallet i Stortinget. Men med en statsråd i høy fart, kan et øyeblikks uoppmerksomhet fra Stortinget bety at en vunnet sak tapes og at irreversible reformer gjennomføres uten at noen egentlig legger merke til det.

En samlet egg- og kjøttbransje står bak markedsordningene. Markedsordningene er etablert og testet siden 30-tallet. De er etablert for å gjøre risikoen til å leve med for bonden ved at hun har forutsigbare priser og en garanti for at noen kjøper eggene og kjøttet som blir produsert.

Jeg skulle ønske at regjeringen lyttet til stortingsflertallet, og til bransjen.

Annonse

I et lite land med krevende klima og geografi og et oljedrevet kostnadsnivå, er det krevende å få til lønnsom jordbruks- og matproduksjon. Skal vi fortsatt være landets viktigeste private fastlandsnæring, forutsetter det en styrking av virkemidlene i jordbruket. Markedsordningene, importvernet og overføringene til bonden er derfor en investering som gir høy avkastning i form av arbeidsplasser, vekst, mat og skatteinntekter.

Vi ser derfor med uro på at målprisene og eksportmulighetene forsvinner, lagringen begrenses og opplysningsvirkskontorene forsøkes nedlagt. En samlet næring står bak kravet om at regjeringen må styrke virkemidlene i landbruket, ikke svekke dem

I Dales jordbruksmelding fra desember 2016 argumenterer han for behovet for å styrke den såkalte produksjonsreguleringen i Norge. Før meldingen la KLF og Nortura sammen fram et forslag for hvordan dette kunne gjøres. Stortingsflertallet ba i behandlingen av samme melding om en utredning av et slikt bransjeråd. Jeg lar meg forundre over at dette ikke skjer, men håper ikke at KrF, Ap, Sp og SV glemmer dette når de kommer sammen til et nytt storting om en ukes tid.

Statsråd Jon Georg Dale står tidlig opp om morgenen. Mens partiene er opptatt med å samle seg i et nytt storting, har planleggingen av avviklingen av opplysningskontorene allerede startet. Dette skjer til tross for at det ikke er et flertall i Stortinget, uten at det er gjennomført en helt nødvendig (og lovpålagt) utredning av saken. Men kanskje mest alvorlig av alt, det er høyst diskutabelt om regjeringen i det hele tatt har beslutningsgrunnlaget som skal til for å gjennomføre en slik endring.

Jeg skulle ønske at regjeringen lyttet til stortingsflertallet, og til bransjen. Vi ønsker alle å modernisere opplysningsvirksomheten, men mener at en finansiering over omsetningsavgiften er helt nødvendig for å sikre et nødvendig balanseringsverktøy. Det har aldri vært meningen at MatPrat skulle være et «propagandakontor» for egg og kjøtt. MatPrat markedsfører hverken pølser eller pålegg, men uforedlet kjøtt vi har for mye av. Opplysningskontoret sørger for god ressursutnyttelse, i tråd med kostholdsrådene.

Å fjerne en slik ordning, uten at det har vært tenkt en tanke om konsekvensene for matproduksjonen i Norge, bondens risiko og markedsbalansen for egg og kjøtt i Norge, burde bekymre flere enn meg.

Jeg tror, som KrF, Sp, V, Ap og SV, at det kan være fornuftig med en fornying og modernisering av opplysningskontorene. Jeg tror at morgendagens opplysningskontor skal være med å ta et helhetlig politisk ansvar. Vi i landbruket må lytte til de politiske signalene, og forbrukernes ønsker. Hvorfor ikke skape et verktøy i markedsbalanseringen som kan ta et helhetlig politisk ansvar som bidrar til bedre klima og ende bedre dyrevelferd og helse?

Neste artikkel

Nortura og sauehaldet