Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

De hvite ridderne i Bergen

Konkurransetilsynet rir sine kjepphester igjen.

Kanskje må Stortinget hjelpe Konkurransetilsynet i gang om ikke konkurransedirektør Lars Sørgard makter å motivere folkene sine til å bruke evnene annerledes, skriver kronikkforfatteren. Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

I Nationen 9. februar mener avdelingsdirektør Magnus Gabrielsen og seniorrådgiver Kathrine Amdam i Konkurransetilsynet i kronikken «Eit brot på konkurranselova» at det er forbudt når organisasjoner og personer oppfordrer til at Stortingets vedtak følges. For det er Stortinget som «bestiller» produksjonsvolumet fra en rekke landbrukssektorer gjennom sine årlige vedtak om jordbruksavtaler.

Når Stortinget beskriver hvilket inntektsnivå bøndene skal kunne oppnå og samtidig legger et marked i balanse som forutsetning for dette, da er volumet gitt. Derfor har Stortinget utstyrt landbruket med Omsetningsloven og forskrifter som skal gjøre det mulig å treffe akkurat dette volumet. Derfor har Stortinget sikret forbrukerne mot overprising gjennom Forskrift om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer.

Det var interessant at en samlet opposisjon på Stortinget, ja faktisk et flertall, den 13. februar i Nationen valgte å gi beskjed til Konkurransetilsynet; den fortolkningen tilsynet lener seg på var ikke var i tråd med flertallet av de som lager lovene.

Vil det påvirke Konkurransetilsynets framtidige vurderinger og utspill når det gjelder gjennomføring av Stortingets besluttede landbrukspolitikk? Neppe! I alle fall ikke uten presiseringer fra Stortinget.

Kronikken til Amdam og Gabrielsen dreier seg mye om § 10 i konkurranseloven. Det hevdes at samvirke bare kan samarbeide med egne medlemmer og innenfor lov forskrift for å regulere markedet.

For en lekmann fremstår det da som et paradoks at alt regelverket rundt markedsregulering for blant annet egg og kjøtt forutsetter at alle bønder og hele markedet skal omfattes. Markedsregulator har mottaksplikt fra alle produsentene, de har forsyningsplikt til alle industriaktører, og det er et krav ved produksjonsregulering støttet med midler fra omsetningsavgiften, at alle bøndene uavhengig av varemottaker skal kunne velge å benytte tilbudet.

Og enda mer uforståelig blir Konkurransetilsynets sjablongmessige konkurransetenkning som tilnærming til rammer for gjennomføring av landbrukspolitikken i og med at de selv, i desember 2008, skriver i temaarket «Unntak fra forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid»:

«Når et konkurransebegrensende samarbeid gir effektivitetsgevinster som oppveier samarbeidets konkurransebegrensende virkninger, kan det samlet sett fremme konkurranselovens formål om effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

Videre skriver de at: «Et samarbeid er unntatt fra forbudet i konkurranseloven § 10 første ledd dersom følgende kumulative vilkår er oppfylt:

• Samarbeidet bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling.

De aller fleste ikke-økonomer vil oppfatte at å produsere den mengden markedet etterspør når prisen er gitt, gir god fordeling av varene.

Annonse

• Det samtidig sikrer forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd.

• Foretakene ikke pålegges restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål.

• Samarbeidet ikke gir foretakene mulighet til å utelukke konkurransen for en vesentlig del av de varene det gjelder.»

De aller fleste ikke-økonomer vil oppfatte at å produsere den mengden markedet etterspør når prisen er gitt, gir god fordeling av varene. Alternativet med reguleringseksport, destruksjon etc. fremstår verken som like bra eller bedre utnyttelse av ressursene, særlig ikke i et bærekraft-perspektiv.

Forbrukerne får en andel av fordelene. De betaler i prinsippet den samme prisen i forbrukermarkedet – uavhengig av om det er overproduksjon eller ikke – fordi adgangen til å regulere vekk råvarene ligger i engrosmarkedet. Enda mer samfunnsnyttig er det når reguleringen skjer gjennom produksjonsregulering i markedet for påsett av produksjonsdyr. Da unngår samfunnet i tillegg å bruke ressurser på en produksjon som innbyggerne ikke får nytte av, men utgifter til å fjerne.

Og til sist; det er vel en generell oppfatning at når bransjeorganisasjoner eller enkeltpersoner oppfordrer til måtehold og en kollektiv adferd som er rasjonell, kan ikke det oppfattes verken som at restriksjoner blir pålagt, eller at aktørene kan utelukke noen fra å delta i produksjonen av matvarer.

Når politikerne har besluttet den landbrukspolitikken Norge har, og lovene til å følge den opp med, så er det sannsynligvis fordi de er kjent med de spesielle utfordringene det er å drive matproduksjon og skape matsikkerhet for befolkningen i vårt land. De har forstått det John Kenneth Galbraith sa; «Politikk er ikke det muliges kunst. Det består i å velge mellom det katastrofale og ubehagelige.»

Det spørs om de hvite riddere i Bergen makter å ta innover seg denne virkeligheten når det skal tilrettelegges for matproduksjoner i vårt land på begge sider av polarsirkelen.

Kanskje må Stortinget hjelpe Konkurransetilsynet i gang om ikke konkurransedirektør Lars Sørgard makter å motivere folkene sine til å bruke evnene annerledes. Konkurransetilsynet skal være med å skape en god markedsdynamikk innenfor de landbrukspolitiske rammene Stortinget har satt – ikke bare å repeter pensum for fri konkurranse.

Neste artikkel

Å styre er å utøve makt