Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bymat på alle fat?

Bybøndene må anerkjenne det tradisjonelle landbrukets rolle, kunnskap og erfaringer, om man skal forstå markedet og bli tatt på alvor, skriver Helene Gallis.

Urban matproduksjon: Byene er en del av framtidens matproduksjonslandskap, skriver Helene Gallis. Foto: Eakkaluk Aumaon / Colourbox

I Nationen 14. juni kritiserer Øystein Heggdal visjonene til bybøndene i BySpire, og jeg må si meg enig i mye av kritikken, selv om jeg er en stor fan av urbant landbruk. Allikevel er jeg ikke enig i Heggdals konklusjon om at byen ikke kan være med å fø folkene som bor der.

Nå i juni når kortreiste norske grønnsaker er på sitt beste, hevder BySpire at de skal tilby innendørsprodusert salat, kål og urter av en mye høyere kvalitet. Sannheten er at det er svært vanskelig å utkonkurrere en vestfoldsk hjertesalat i juni på både smak og klimafotavtrykk, her er jeg enig med Heggdal.

Norsk kvalitetsmat, produsert på lokale ressurser bør være et mål for oss alle. Vi har et ansvar for, i et globalt ressursperspektiv, å gjøre det beste ut av våre ressurser, og samtidig forsyne oss minst mulig av verdens matfat. Vi må fokusere på kretsløpene; å ikke skade mer enn vi kan reparere eller ta ut mer enn vi kan regenerere, og synliggjøre veien fra jord til bord for forbrukere.

For å løse utfordringene, kreves innovasjon på mange fronter. Vi må snu hver stein og tørre å tenke udogmatisk rundt forbedring av nåværende modeller, og innovativt rundt nye. Derfor ønsker jeg urbane løsninger som innendørs matproduksjon velkommen – selv om jeg er ydmyk nok til å si at det er stort rom for effektivisering, at spesialisert kunnskap for norske kontekster er begrenset, og at de beste løsningene sannsynligvis ikke har sett dagens lys enda.

Den norske gartnerbransjen har allerede gjort solide steg mot fornybarsamfunnet. Moderne tomatproduksjon produserer 50 prosent mer tomater, bruker 80 prosent mindre energi, og CO2-utslippene har blitt redusert med 99 prosent. Med tilgang til nesten ubegrensede mengder rent vann, en økende tilgang på cutting-edge teknologi og en nærhet til egne markeder, har vi gode forutsetninger for lokal verdiskaping. Det er stort potensial til å øke markedsandelen av bl.a. norske tomater, og nisjeprodukter som mikrogrønt og spiselige blomster som utnytter kort reisevei fra produsent til forbruker. Produksjonen kan fra et ressursperspektiv like gjerne foregå i Groruddalen som i Rogaland.

I urbane strøk kan drivhus varmes med spillvarme fra eksisterende bygg og industri. De kan ligge på takene over dagligvarebutikker slik dagligvarekjeden Whole Foods i USA eksperimenterer med, eller oppå industribygg som Lufa Farms gjør i Montreal i Canada. De Schilde Urban Farm i Den Haag produserer 50 tonn grønnsaker i året i et spesialbygd drivhus på taket av et kontorbygg.

I Sverige jobber det nye nettverket Refarm2030 for å samle landbruket, kommuner, bybønder, forskere, politikere og næringsaktører til en faglig forankret nasjonal dugnad for økt matproduksjon. Selvforsyningen skal økes fra 49 prosent til 75 prosent og 200 000 nye arbeidsplasser innen lokal matproduksjon skal skapes innen år 2030. Strategiene inkluderer veivalg for gjenoppbygging av store deler av den svenske landsbygda, en konvertering av bynære kornåkre til gartneri- og grønnsaksproduksjon, samt aktivisering av byens mellomrom til ureist matproduksjon. Satsingen er ambisiøs – og forankret i EU-parlamentet og den svenske regjeringens langsiktige strategiarbeid.

«Det er svært vanskelig å utkonkurrere en vestfoldsk hjertesalat i juni på både smak og klimafotavtrykk.»

Annonse

Tre svenske bykommuner (og flere distriktskommuner) samarbeider så langt med Refarm2030; Malmø, Gøteborg og Växjö. Byene legger til rette for lokal matproduksjon bl.a. ved å tilgjengeliggjøre arealer og fasilitere distribusjonskanaler. Dette gjelder ikke bare teknologibaserte gründere – blant småskalaprodusentene finner vi Kajodlingen i Göteborg som ligger i et sentralt havneområde og dyrker salatgrønt til lokale restauranter. Happy Onion Farm og Los Perros Urban Farming er to av de urbane matgründerne i Malmø, gjengrodde villnis i drabantbyene har blitt til sirlige rader med grønnsaker. Disse bybøndene er gode eksempler på utnyttelse av lokale arealer, ressurser og markeder.

Ambisjonene til gründerne i BySpire stanger i flere faktafeil. De peker blant annet på en uforståelig sammenheng mellom avskoging i Amazonas og innendørs salatproduksjon, og bommer på tallene når de hevder at vi importerer 70 prosent av grønnsakene vi spiser. Når BySpire ønsker å redusere importen med 30 prosent på tre år, må de få innpass på et prispresset marked hvor vi allerede er selvforsynte i sommerhalvåret men hvor importen skyter fart i vinterhalvåret. Å «redefinere norsk landbruk» med urban volumproduksjon til et nasjonalt marked, slik Byspire ser ut til å ønske, er kanskje ikke en seier for klimaet heller om bieffekten blir at det går på bekostning av norske produsenter.

Aktørene jeg kjenner til som har seriøse ambisjoner om urban matproduksjon, har heldigvis en mer ydmyk innstilling. De fokuserer på å starte i det små, velger nisjeprodukter hvor det er mindre konkurranse fra norske leverandører, satser på lokale kunder og lar ambisjonene øke i takt med kunnskapen. En slik struktur er smidigere i forhold til å tilpasse seg markedet, bransjen og teknologiske framskritt, viktig bagasje å ha med seg før man eventuelt skalerer opp.

Fra et innovasjonssynspunkt er det sunt at nye grupper melder seg på løsningsdugnaden for bærekraftig mat. Framtidens matprodusenter kommer fra alle samfunnsområder og vi må ønske kokker, arkitekter, elektrikere, ingeniører, sosionomer og app-utviklere velkomne når de ser det som relevant og spennende å bruke byen som arena og matproduksjon som sitt fulltids virke. Ressurssmart innovasjon, korte kretsløp og kort vei fra produsent til forbruker vil vi alle tjene på. Det skal bli spennende å følge BySpire framover, innendørsdyrkede grønnsaker kan bli et viktig supplement til Oslos matproduksjon, og uredde gründere vil rydde vei i vellinga for mange nye initiativer.

Bybøndene må anerkjenne det tradisjonelle landbrukets rolle, kunnskap og erfaringer, om man skal forstå markedet og bli tatt på alvor. Men det er også viktig at det tradisjonelle landbruket anerkjenner at byene er en del av framtidens matproduksjonslandskap, og at det trengs dialog og innovasjonsvilje for å skape en høyere grad av selvforsyning som vi alle er tjent med.

Helene Gallis er byøkologirådgiver og gründer av Nabolagshager. Hun er også styremedlem i interimstyret i Oslo Bybondelag, som er et lokallag i Norges Bondelag.

Neste artikkel

Vår automatiserte fremtid