Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bondens arv fra vikingtiden

Når oppsto egentlig jordeiendommer slik vi kjenner dem i dag?

Flyttet: Stabile gårdstun ble ikke etablert før i vikingtiden, skriver kronikøren. Foto: Mariann Tvete.

De siste tiårene har det skjedd dramatiske endringer av forholdet mellom eier- og driverstruktur i landbruket. Økte krav til produktivitet tvinger fram nye driftsformer, og ideologiske føringer truer odelsloven. Slike endringer kan vi følge så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Likevel fremstår eiendomsrett til jord og eierens mulighet til å selge eller leie ut jorda som en selvfølge. Slik har det imidlertid ikke alltid vært.

I Norge har vi få eller ingen skriftlige kilder om eiendomsforhold før i begynnelsen av middelalderen (1050–1537). Arkeologiske kilder er derfor helt avgjørende for å forstå vikingtiden (800–1050) og de tidligere delene av jernalderen (550 f.Kr. –1050 e.Kr.). Bygninger fra jernalder ble undersøkt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, men de lå i marginale jordbruksstrøk. Derfor ble det antatt at de kun var dyrket i tider med høy befolkning, og de ble ikke forstått som ordentlige gårder. De siste tiårene har imidlertid arkeologer gravd fram en rekke bygninger i sentrale jordbruksstrøk på Østlandet. Jeg har studert 300 av dem for å finne ut når den historisk kjente eiendomsstrukturen oppsto. Bygningene fra jernalder er gjerne kombinerte boliger for husdyr og mennesker, og en eller to slike bygninger har alene eller sammen med andre, mindre bygninger utgjort ett tun på en gård. Det ble dyrket bygg, hvete og havre på små, gjødslede jorder ved hjelp av spade og ard, og det ble holdt småfe, storfe, hest og i noen tilfeller gris og andre husdyr. Den daglige driften på gårdene har altså store likhetstrekk med den vi kjenner fra tiden før mekaniseringen. Rettighetene til jord har imidlertid vært organisert på en annen måte.

Før ca. 200 e.Kr. var de fleste gårdstun bare i bruk en generasjon eller to før de ble fraflyttet og tilsynelatende glemt – de ble anlagt på steder der det ikke var aktivitet verken før eller siden. Det var oftest bare ett hus på boplassen, og det ble sjeldent reparert eller ombygd. Historie eller kontinuitet var altså ikke viktig, og kanskje var det et ideal å flytte relativt ofte. Det ser ut som det var en «menneskerett» å etablere sitt eget hushold, og jorden ble fordelt av et fellesskap, kanskje innad i en bygd. Fra 200 til 600 er gårdstuna i bruk litt lenger, det blir vanligere å reparere husene og bygge nye hus på gamle tomter. Når tuna ble fraflyttet var det gjerne aktivitet på stedet etterpå – stedet ble ikke glemt. Et gårdstun ligger altså på samme sted over flere generasjoner, noe som tyder på mer stabile rettigheter til jord enn før, men tun blir nedlagt og opprettet også i denne perioden. Denne økende stabiliteten skyldes antakelig både ideologisk innflytelse fra Romerriket og knappere tilgang til jord på grunn av befolkningsøkning.

Den økende stabiliteten var elitens forsøk på å innføre et mer hierarkisk samfunn og bestemme hvem som skal dyrke hva hvor. Med andre ord det første forsøket på å innføre eiendomsgrenser. Fra 400 til 700 endres imidlertid samfunnet totalt. Romerrikets sammenbrudd på 400-tallet svekket ledersjiktets økonomi og et generelt våtere og kaldere klima førte til dårligere jordbruksforhold. Et vulkanutbrudd i 536 førte til en enorm askesky som skygget for solen og to somre uten sol og påfølgende misvekst. Generelt dårligere jordbruksforhold og to hele år uten modent korn forårsaket sultkatastrofer og massedød, og det er funnet få gårdstun fra 600- og 700-tallet. Mindre befolkning og like mye tilgjengelig jord må ha ført til mindre tilgjengelig arbeidskraft og gjort det enda vanskeligere for den allerede svekkede eliten. Arkeologene finner da også få, og enda færre virkelig rike, graver fra 600- og 700-tallet.

«Før ca. 200 e.Kr. var de fleste gårdstun bare i bruk en generasjon eller to.»

Annonse

Den siste fasen på Østlandet begynner likevel med ett nytt og interessant trekk på 600-tallet. Som en avslutning av bosetningen blir det anlagt en grav i hustomta, mens de avdøde tidligere er gravlagt utenfor boplassen. Det er de første forsøkene vi ser på å knytte slekten til et område som er fraflyttet, og legge beslag på jord en ikke selv dyrker. Etter katastrofen konsentreres bosetningen til noen få steder, både nyetablerte og eldre boplasser. Dreiningen mot større vekt på dyrehold, som begynte på 400-tallet, skyter nå ytterligere fart som følge av befolkningsnedgangen og den økte tilgangen til jord. Flere husdyr ga mer gjødsel, som igjen kunne brukes til å øke avkastningen av korndyrkingen per arealenhet. Husdyrhold krever imidlertid større plass, og jord blir etter noe tid igjen en knapp ressurs, til tross for færre mennesker enn tidligere.

I vikingtid (800-1050) ble gårds-strukturen vi fortsatt ser konturene av etablert, bygningene fra vikingtid blir i hvert fall langt oftere enn før funnet nær eller på historisk kjente gårdstun. Det skjer også noen tilsynelatende paradoksale endringer. Flere steder blir god dyrkingsjord omdisponert til beite, andre steder blir marginal jord nydyrket. Det tyder på at eliten har lykkes med å innføre en form for eiendomsrett slik at de kan eie jord de ikke selv dyrker. Dermed organiseres jordbruket slik at noen få, store jordeiere kan produsere kjøtt og noen få kan spise godt, i stedet for at mange kan dyrke korn til eget bruk. Det er ikke lenger en «menneskerett» å etablere sin egen gård, og jordløse gikk i tjeneste hos eliten.

Hvilke konsekvenser fikk de nye rettighetene til jord? For noen var det uakseptabelt å underkaste seg på denne måten. De valgte i stedet å prøve lykken andre steder, blant annet på de britiske øyer og Island, og vikingtoktene kan altså ses som et resultat av endringer i eiendomsforholdene. Eiendomsretten gjorde det også mulig å samle store og stabile jordegods, som er en forutsetning for statsdannelsen og den seinere nasjonalstaten Norge. Det er vanskelig å forestille seg at de pågående endringene i eiendomsstrukturen kan ha like dramatiske konsekvenser, men like sikkert er det at effekten blir langvarig.

Neste artikkel

Hvem er egentlig disse ulvejegerne?