Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Biologisk beredskap: Ta vare på pollinatorene

I boka ”Bienes historie” beskrives en tenkt fremtid uten pollinerende insekter. Da monner det lite å sende folk ut i frukthagene med pensel i hånden.

Beredskap: I vårt samfunn

I år har vi fått en advarsel fra virkeligheten: Fra Tyskland meldes det at mengden insekter er blitt redusert med tre fjerdedeler i løpet av de siste 25 årene. Studiene er gjort i vernede naturreservater, der naturtilstanden har vært relativt stabil. Årsakene er ukjent, men kan ligge i omgivelsene: Kanskje bruk av pesticider i landbruket eller tap av små naturområder med villblomster og nektar i landskapet. Det kan være vanskelig for insekter å overleve selv i verneområder dersom landskapet omkring oppleves som miljøfiendtlig.

Tilsvarende langtidsundersøkelser foreligger ikke fra Norge. Men rødlista fra 2015 viser en høy andel truete arter blant pollinerende insekter generelt, særlig blant villbier og humler. Blant våre 208 bie- og humlearter er 30 prosent av artene rødlistet (mot 21 prosent i snitt for alle grupper), og 18 prosent er truet (mot 11 prosent for alle grupper). Også andre pollinatorer som dagsommerfugler, blomsterfluer og visse billegrupper er samlet sett overrepresentert blant truete arter. Tolv bie- og humlearter regnes forøvrig som utdødd i Norge.

Også her til lands har det skjedd endringer i landskapsmosaikken, ikke minst i kulturlandskapet der bier, humler og andre insekter har en jobb å gjøre for oss mennesker. Mange pollinatorer trenger næring fra villblomster. Men de gamle, blomsterrike slåtteengene er nå sjeldne, og beitemarker er blitt færre. Blomsterrike åkerreiner eller kantsoner, åpne bekker eller små skogholt har måttet vike når moderne maskiner krever store, sammenhengende jordbruksarealer. Kort sagt: Kulturlandskapet er blitt homogenisert, og den gamle mosaikken med verdifulle leveområder for pollinerende insekter er for en stor del borte.

Insektenes mangfold har en rekke funksjoner i tillegg til pollinering i landbruket og i naturen ellers. Rovinsekter og snylteveps holder bestanden av skadelige insekter nede, mange av våre fugle- og fiskearter er insektspisere, og insektene deltar i viktige nedbrytningsprosesser. Dessuten bidrar de til rike naturopplevelser og til spennende forskning. I alle disse funksjonene er både artsrikdom og individrikdom vesentlig.

Mange arter er sterkt spesialisert, for eksempel på bestøvning av en bestemt gruppe blomster. Noen bier og humler har lange tunger og kan pollinere rødkløver og andre blomster hvor nektaren ligger dypt nede. Andre har kort tunge og bestøver helt andre planter. Men mengden av insekter er også viktig, for det er mange enkeltblomster som skal ha besøk. Landbruket og naturen trenger både artsmangfoldet og individmengden. Slagordet ”uten insektene stopper naturen” har mye for seg.

I vårt samfunn har vi beredskapsplaner for å redde viktige verdier når de er truet. Kanskje burde vi også ha en biologisk beredskap? Når insektene er så viktige og samtidig sårbare, kunne vi trenge en skikkelig redningsplan. Ikke minst på grunn av klimaendringene. For i en fremtid med varmere, våtere og villere klima kan artsmangfoldet se helt annerledes ut enn i dag.

Når insektene er så viktige og samtidig sårbare, kunne vi trenge en skikkelig redningsplan.

Annonse

Men vi vet ikke hvilke arter som vil dø ut, og hvilke som vil klare seg bra. Kanskje helt andre insekter gjør pollinatorjobben i landbruket om hundre eller to hundre år – hvis egnete insekter til den oppgaven fremdeles finnes. En biologisk beredskap vil innebære at vi hele tiden prøver å fange opp arter som har problemer, slik at flest mulig arter får sjansen til å bli med inn i fremtiden.

Naturmangfoldloven har hjemmel for å lage egne handlingsplaner for utvalgte naturtyper og prioriterte arter. Den muligheten er altfor lite brukt. Vi må også i stor grad tenke restaurering av naturkvaliteter. I kulturlandskapet er det mulig å øke innslaget av nektarproduserende busker og blomster, både i åkerkanter og langs eiendomsgrenser ute i åkrene. Økt dyrking av kløver ville gi et løft for flere pollinatorarter. Bygartnere og hageeiere kan prioritere gode bie- og humleplanter. Veimyndighetene kan la en naturlig flora etablere seg langs nye veitraseer, og vente med kantslåtten til plantene har blomstret ferdig og satt frø. Vi kan la hvitkløveren komme opp i plenen, og bruke gressklipperen sjeldnere.

I England har man over mange tiår sett at humlene har gått tilbake. Det engelske kulturlandskapet er trolig blitt mindre og mindre humlevennlig. Men den entusiastiske humleeksperten Dave Goulson har klart å skape stor interesse for å bedre livsbetingelsene for humler og villbier. Flere av hans populærvitenskapelige bøker om humler er blitt bestselgere. I 2006 fikk han opprettet ”The Bumblebee Conservation Trust”, som har skapt stor entusiasme for humlenes sak og deres betydning over hele England. Grunneiere spiller på lag, og man prøver å forbedre eller gjenskape de naturmiljøene som truete humlearter er avhengige av.

La Humla Suse er en norsk organisasjon som jobber med kunnskapsformidling om humler og deres tilstand. Den ble opprettet i 2013. Men vi mangler et nasjonalt initiativ for ivaretagelse av norske humler og villbier. Det måtte da være et perfekt samarbeidsprosjekt for Klima og miljødepartementet og Mat og landbruksdepartementet. Look to England!

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov