Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Arbeiderpartiet svikter arbeidsfolk

Så lenge Arbeiderpartiet ikke skjønner at ugress må dras opp med rota, er de ikke lenger et parti for arbeidsfolk.

Ap og Jonas Gahr Støre, her fra et besøk på på en byggeplass i valgkampen i fjor. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Vi kan takke arbeiderbevegelsen for at vi har et så velorganisert arbeidsliv som vi har i Norge i dag. Fagforeningenes kamp for blant annet lønn, arbeidstider, oppsigelsesvern og pensjon, gir norske arbeidstakere en grunnleggende trygghet i hverdag og familieliv.

Kjernen i den norske arbeidslivsmodellen har i etterkrigstida vært “norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som arbeider i Norge”. I dag demonteres denne modellen bit for bit. Arbeidslivet blir tøffere og tøffere.

I Arbeiderpartiets kontinuerlige og hodeløse forsvar av EØS-avtalen, overnasjonalitet og markedsliberalisme, ligger mye av årsaken til at vi igjen er i en tid der arbeidere går fra arbeidsplass til arbeidsplass – med lua i hånden og spør om arbeid.

I november 1994 sa det norske folk for andre gang nei til norsk EU-medlemskap. Folket sa ja til norsk folkevalgt kontroll over samfunnsutviklingen i Norge. Det norske folk sa aldri ja til fri flyt av varer, tjenester, kapital og folk over grensene. Allikevel var det det vi fikk.

Da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, skulle den være en midlertidig avtale frem til fullt, norsk EU-medlemskap. I en debatt som gikk forkant av folkeavstemningen i 1994, anklagde daværende statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) Senterpartiet og Anne Enger Lahnstein for løgn da vi sa at norsk EU-medlemskap og EØS-avtalen ville svekke arbeideres faglige rettigheter i Norge. Historien har dessverre vist at Senterpartiet fikk rett.

Siden EØS-avtalen ble iverksatt, har Norge i raskt tempo implementert flere tusen direktiver og forordninger. Enkelt forklart: alle lover EU innfører, blir norsk lov.

Da EØS-avtalen ble fremforhandlet og underskrevet, ble det argumentert med at Norge kunne reservere seg mot de lovene vi ikke ville ha. Dette har Norge aldri gjort.

Når Stortinget behandler sakene, blir de alltid avgjort ved simpelt flertall, og ikke tre firedels flertall, som Grunnloven krever ved suverenitetsavståelse. Dette er en praksis Arbeiderpartiet og Høyre sammen har lagt grunnlaget for, fundert i et felles ønske om størst mulig EU-tilpasning, og på sikt norsk EU-medlemskap. Jussprofessor Eivind Smith er av dem som har pekt på dette som et alvorlig demokratisk problem.

For arbeidsfolk begynner konsekvensene nå å bli enorme. Gjennom EØS-avtalen har vi fått en rekke direktiver som medfører sosial dumping, mer arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet, svekket fagbevegelse og som uthuler norsk sjølråderett over arbeidslivet.

Enten du heter Ola eller Fjodor, skal du ha norske lønns- og arbeidsvilkår, når du gjør en jobb i Norge.

Resultatet er at hovedregelen om «norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som arbeider i Norge» plukkes fra hverandre. Særlig er det implementeringen av EUs vikarbyrådirektiv og tjenestedirektiv som står i veien når Norge prøver å innføre lover som sikrer lik lønn og arbeidsvilkår.

Veksten i bemanningsbyråer har eksplodert og endra arbeidslivet vårt. Det har gitt arbeidsgiverne mer kontroll over arbeiderne, slik at stadig flere blir midlertidig ansatt i kort eller lang periode, uten stillingsvern.

I 2004 og 2007 ble EU utvidet med en rekke østeuropeiske land. Etter dette har arbeidsinnvandringen eksplodert nettopp fra disse landene. Det er ikke så rart. Norge er i dag en økonomisk og sosial utpost i Europa. Det gjør oss til et attraktivt mål for arbeidsfolk, særlig i de praktiske yrkene.

Siden 2000 har Norge hatt en enorm reallønnsvekst. Når billig arbeidskraft, ofte uten fagutdanning, blir satt i konkurranse med norske lønns- og arbeidsvilkår, slik vi har sett de siste årene, bidrar det til at arbeidsfolk i enkelte fagyrker har hatt en mye lavere reallønnsvekst enn samfunnet ellers.

Annonse

Snekkere, murere, malere, tømrere, lastebilsjåfører og hotell- og restaurantbransjen er hardest rammet. Fri flyt av arbeidskraft fra EU gir derfor et kontinuerlig press på lønns- og arbeidsvilkår.

Øst-Europa tømmes for ungdom og arbeidskraft og utnyttes av griske arbeidsgivere i Norge. Dette er ikke et verdig arbeidsliv. Enten du heter Ola eller Fjodor, skal du ha norske lønns- og arbeidsvilkår, når du gjør en jobb i Norge.

I desember 2016 kom dommen i havnearbeiderstreiken. Høyesterett slo fast at streiken var ulovlig, og at registrerte og fast ansatte havnearbeidere ikke lenger skal ha fortrinnsrett til lasting og lossing av skip ved havner i Norge. En rettighet de har hatt i over 100 år.

I dommen slås det fast at fortrinnsretten er i strid med EUs regelverk om fri etableringsrett. Resultatet av dette vil bli at tariffavtaler er verdiløse og at vi får et løsarbeidersystem i norske havner.

Verftssaken er et annet, hårreisende eksempel på at ESA (EØS-avtalens kontrollorgan) overkjører norsk regelverk til fordel for EUs konkurranseregler, og setter fri flyt av arbeid og kapital over trygghet for folks inntekt og et anstendig arbeidsliv.

Fast ansettelse og trygg inntekt er basisen i et godt liv og familieliv. Derfor må EØS-avtalen sies opp.

Begge sakene har skapt betydelig politisk hodebry, særlig i Arbeiderpartiet. Selvråderett over norsk arbeidsliv og hvordan dette organiseres har vist seg i praksis å være helt uforenlig med den EU-tilpasningen som Arbeiderpartiet har vært en av driverne bak. Det har ikke lykkes Støre å finne løsninger innenfor det handlingsrommet i EØS-avtalen som han stadig hevder finnes.

Andelen fagorganiserte er i dag under 50 prosent. Det i seg selv burde føre til at alarmene går i Arbeiderpartiet mot konkurranse-ideologien til EU. Men nei.

Da Senterpartiet og SV i Stortinget i juni i fjor foreslo følgende i Stortinget: ”Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler», stemte Arbeiderpartiet imot. Dette til tross for at LO på sin kongress måneden før vedtok nøyaktig samme formulering.

I tillegg til i arbeidslivssakene, har vi også nylig sett Arbeiderpartiets triste avståelse av suverenitet til EUs finanstilsyn og tilknytning til Acer.

EUs markedsliberalisme svekker folkevalgt kontroll og innflytelse over politiske avgjørelser. Den gjør vanlige folk til tannhjul i et system der målet er mest mulig profitt for bedriftseierne. Man setter vanlige arbeidsfolk opp mot hverandre gjennom en survival of the fittest-ideologi.

Faste ansettelser erstattes med midlertidige og vi går mot mer provisions- og oppdragsbasert arbeid framfor faste stillinger – og fast lønn. Dette aksepterer ikke vi i Senterpartiet.

Fast ansettelse og trygg inntekt er basisen i et godt liv og familieliv. Derfor må EØS-avtalen sies opp. Dette er den eneste måten vi kan sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som jobber i Norge.

Så lenge Arbeiderpartiet ikke skjønner at ugress må dras opp med rota, er de ikke lenger et parti for arbeidsfolk.

Neste artikkel

Frustrert over at KrFs unge ønsker å regjere med Frp