Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Almås og bøndenes psykiske ulveproblemer

Dagens saueproduksjon kan ikke være hevet over kritikk, skriver forskerne Kjetil Skogen og John Odden ved Nina.

Beite: Dagens utmarksbeite kan ikke betraktes som en «sømløs» videreføring av eldre beitetradisjoner, skriver kronikkforfatterne. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Med utgangspunkt i den siste tidas ulveangrep på sau, og debatten som raser i kjølvannet av skadene, reiste bygdeforsker Reidar Almås i Nationen 28. juni spørsmålet om «hvor hatet mot sauebøndene kommer fra». Almås synes at debattanter som vil ha ulv er alt for kritiske til sauebønder, og at de dessuten uttaler seg på en aggressiv, nedlatende og ufølsom måte.

Vi skal ikke her kommentere tonen i ulvedebatten, men det er ganske riktig ingen mangel på skarpe formuleringer og for den saks skyld personangrep – verken på den ene eller den andre sida. Det er mange som gjør sin egen sak en bjørne(!)tjeneste ved å gå så kompromissløst ut som de gjør.

Men Almås setter fram en annen påstand, som ikke kan stå uimotsagt. Han hevder at norske forskere er uinteressert i ulveproblemene, og antyder at de ikke vil studere bøndenes psykiske belastninger fordi de er konfliktsky.

Almås vet nok at norske samfunnsforskere har studert ulvekonfliktene grundig. Vi tør påstå at de er ledende når det gjelder å bidra til forståelse av ulvekonfliktene i en samfunnsmessig kontekst. Det er nok av rovdyrkonflikter i andre land, og samfunnsforskning foregår der også. Men det er i Norge en har holdt på mest systematisk over tid, og har publisert mest.

Norske forskere har ikke holdt seg unna medier og samfunnsdebatt, eller unngått å presentere kontroversielle forskningsfunn. Om han går inn for det, vil Almås raskt kunne skaffe seg et overblikk over medieeksponeringen norsk samfunnsvitenskapelig forskning om ulven har fått de siste årene.

Almås mener nok egentlig at det blir forsket på feil ting. Han har nemlig helt rett i at sauebøndenes psykiske plager ikke har vært i fokus. Men dette har en god grunn: Det er ikke beiteproblematikken som er drivkraften i ulvekonfliktene, selv om dette bildet aktivt skapes av sterke næringsorganisasjoner.

I ulvens nåværende utbredelsesområde i Norge er det lite utmarksbeite, men voldsomme konflikter. De norske ulveområdene er ganske like de svenske (der det er null utmarksbeite, men mye bråk). De kjennetegnes av skogbruk, skogsindustri og – i sør – et landbruk uten husdyrproduksjon basert på utmarksressurser.

Hva som driver konfliktene har vi skrevet om mange ganger før – også i Nationen. Her får det holde å peke på at ulvedebatten den siste tida (før angrepene i Hurdal) har vært nærmere sakens kjerne, nemlig spørsmål om jakt, hunder og opplevelse av alminnelig livskvalitet. Og ikke minst en form for «antielitisme» som også gjør seg gjeldende på mange andre samfunnsområder, og i mange andre land. Dessuten er skogeieres økonomiske interesser berørt.

Samtidig har den norske forskningen vist at lokalsamfunn på bygda ikke er homogene, og at alle slags meninger om ulv (og om bønder) finnes der. Å forstå dette, og se bak de døde sauene, er avgjørende for å forstå hva som skjer.

Ulv kan ta sau, som vi nettopp har sett. Også denne gangen er det en enslig ungulv på vandring som er synderen, i områder som er langt fra etablerte ulverevir. Og, ja, den kom faktisk fra Sverige. Sauebrukere som rammes, opplever naturligvis store påkjenninger. Men der vi har etablerte revir er det lite tap. Da hevdes det ofte at det er ikke rart, siden ulven har rasert beitenæringa. Men det er feil.

Store flokker med sau på beite i skogsterreng har det aldri vært mye av i Østerdalen og sørover langs riksgrensen. De få brukerne som begynte med dette gjorde det relativt seint, som en følge av landbrukspolitiske grep rundt 1970. Og mange sauebesetninger har kommet langt seinere, på bruk som ikke har tradisjon for denne typen produksjon.

«Vi er enige i at forskning på psykososiale belastninger i arbeidslivet er viktig.»

Annonse

En av kronikkforfatterne har røtter i Åmot i Østerdalen, og kjenner historien der ganske godt. Da faren hans vokste opp på 1930-tallet, hadde familien én sau. Den gikk i gjerdinga bak huset, og var aldri ute om natta – selv om det ikke fantes rovdyr. Selvsagt var det mange som hadde flere sauer, og særlig under krigen da sjølberginga var viktig. Men etter krigen ble flokkene mindre igjen. Før veksten satte inn i 1970-åra.

Flytter vi oss til Trysil, som både er hjemkommunen til forfatter nr. 2 og den kommunen som har fått mest oppmerksomhet i den siste tidas ulvespetakkel, kan vi se en tilsvarende utvikling: På 1950- og 60-tallet var det i overkant av 3000 sauer i Trysil. Det økte til rundt 5000 på 80- og 90-tallet.

Nå kan man jo si at 3000 sauer også er en del. Men vel så viktig er størrelsen på den enkelte besetning. Gjennomsnittet økte fra 17 i 1969 til 102 i 1999. De 5000 sauene var altså fordelt på langt færre bruk.

Å slippe slike flokker på utmarksbeite med begrenset tilsyn er noe annet enn å la noen få sauer beite i nærheten av gården, og det kan diskuteres om det er en videreføring av eldre beitetradisjoner. Det kan like godt karakteriseres som en industrialisering av utmarksbeitet. Et viktig poeng er dessuten at de som har gitt seg med sau i Trysil har hatt problemer med bjørn og ikke ulv.

Om all ulv forsvant fra Trysil, ville utmarksbeite av 70-tallsmodell likevel ikke være aktuelt. Til det er bjørnebestanden for stor. Men den ligger under bestandsmålet, og skal derfor vokse mer. I tillegg ville økende bestander av jerv og gaupe tatt for seg.

Vi er enige i at forskning på psykososiale belastninger i arbeidslivet er viktig. Ikke minst i landbruket, der det sannelig kan være mye å bekymre seg for. I den forbindelse kan problemer med ulv også være et tema – selv om det rammer relativt få, og ikke er noen viktig drivkraft i konfliktene rundt ulven.

Vi vil imidlertid framholde at det må være helt legitimt å rette søkelyset mot problematiske sider ved norsk saueproduksjon. Enhver næring må tåle et kritisk søkelys. Vi holder fast ved at dagens utmarksbeite ikke kan betraktes som en «sømløs» videreføring av eldre beitetradisjoner, men representerer en tilpasning til et moderne produksjonsregime som gir betydelige utfordringer – og ikke bare i forhold til rovdyr. At denne typen produksjon faktisk mottar store overføringer er et faktum.

Statlig engasjement i matproduksjon har ikke vi noe mot, men det må være lov å peke på at det kan skje på mange måter. At noen av de mange titalls millioner som årlig brukes på å erstatte tapt sau kunne brukes på forebyggende tiltak (som ganske riktig ville innebære endringer i beiteregimet), er et helt legitimt synspunkt.

Videre er det ubestridelig at Norge er det europeiske landet som har lavest målsettinger om antall rovdyr i forhold til tilgjengelig habitat. Alle må tåle at det trekkes fram i debatten.

Vi synes Reidar Almås skyter langt over mål. Norsk samfunnsforskning har gitt vesentlige bidrag til forståelse av rovdyrkonfliktene, og dagens saueproduksjon kan ikke være hevet over kritikk.

Neste artikkel

Uforklarleg nedgang i lammesal