Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Alderdommens mening med tilværelsen

Å dø er ingen sak, men å eldes...Slik synger den belgiske sangpoeten Jacques Brel om å eldes og å dø.

En mening: Uansett livssituasjon søker vi en mening i tilværelsen. For mennesker i dag er som oftest ikke meningen gitt, slik den kunne være i tidligere tider da religion skapte en meningsbærende ramme rundt oss. Foto: Colourbox

Han døde selv etter 49 intense leveår. Kanskje ligger det altså ikke lite galgenhumor i disse verselinjene, men også en frykt for hva livet kan bringe når vi nærmer oss slutten: svekkelse, sykdom, tap av venner, familie, og ikke minst egne krefter. Dystert, men ubehagelig sant.

Vi blir stadig eldre. Mens levealdersøkningen fram til 80-tallet i stor grad skyldtes synkende barnedødelighet, strekkes nå alderdommen stadig lengre – mot 90 og 100 for mange. Vi holder oss friske lengre enn før, men alderdommen innhenter oss til slutt. Vi har flere leveår å se fram til, men også en lengre alderdom å forberede. Både som enkeltmennesker og samfunn.

De gamle er ikke lenger gamle, de er eldre eller seniorer, eller bare ett eller annet rundt årstall +. Dette kan ikke skjule at alderdommen på mange måter er mer adskilt fra andre årsklasser enn før. Kanskje har vi aldri delt samfunnet mer inn i generasjoner enn i dag. Vi blir for eksempel en dag pensjonister. Dette var en ukjent livsfase for tidligere generasjoner som fortsatte å arbeide inntil de ikke kunne annet enn å sitte på en stol og spikke selepinner, bøte garn eller stoppe strømper.

For noen var arbeidskravene hardere. Nøden presset mange gamle til å måtte yte over evne. I dag kan pensjonisttilværelsen oppleves som en ny ungdom for mange: frihet til å reise, til å styre dagene sine selv, til å fylle livet med det man egentlig ønsker.

Men bare egne ønsker kan etter en tid føles tomt. Arbeidet som ga mening til hverdagene fordi man skapte noe som andre hadde nytte av, er blitt til bare ferier og helger. Barnebarn, interesser og hobbyer kan fylle dette tomrommet. Mange bruker pensjonisttiden til et fornyet samfunnsengasjement.

Så kommer tiden da kreftene ikke lenger rekker til et slikt engasjement, da hobbyene blir for strevsomme, og man tvinges til å vende blikket innover. For mange kan det man da ser virke skremmende:

Fra senga til vinduet / Fra senga til stolen / Og så bare i senga.

Jacques Brel synger det så nådeløst i sangen De gamle. Når de eneste gangene man går ut er for å følge en enda eldre til graven...

Er det mulig å se mening i slikt? Er det mulig å stå opp med glede til en ny dag, glede seg til å bruke den? Klientrollen som vi da ofte havner i, gir ikke i seg selv mening. Vi får god pleie, ernæringsriktig mat, utmerket legehjelp, pleiere og andre som omgir oss er gode og vennlige mennesker. Familien kommer på besøk, har med seg frukt, konfekt og kanskje en øl.

Men så – er dette et liv? Eller et komfortabelt venteværelse? Kanskje er forbruker- og underholdningssamfunnets negative sider intet sted så grotesk forstørret som i våre institusjoner. Kunderollen vi har i dagens Norge er til å leve med fordi den gir en illusjon av mestring, mening og frihet. Klienten er en kunde som har gjennomskuet illusjonene. Alt blir lagt til rette for oss, brødet er oppskåret og påsmurt, sengen oppredd, fjernsynet står på fra vekketid til leggetid.

Om evnene svekkes, svekkes ikke behovet for mestring og mening, for å skape, for å bety noe for andre.

Annonse

Likevel er dette trist. Kanskje ekstra trist fordi et blikk inn i institusjonslivet speiler vår egen tomhet og manglende mestring. Men la det ligge. Dette er vårt eget ansvar, og vi kan gjøre noe med det. Klienten på institusjon kan ingenting gjøre. Det ligger i selve rollen som klient. Slapphet inntrer i alle organer som ikke blir brukt, også hjernen. Hvordan har vi det i dag? Jeg skal ikke klage. Nei det er ingen ting å klage på – kanskje er det en del av problemet.

Sykehjem og gamlehjem sliter med manglende bemanning. Pårørende vil ikke legge de ansatte sten til byrden i en travel hverdag. De gjør uansett sitt beste. Men å gjøre sitt beste for andre, er ikke best for de andre. De må også få muligheten til å gjøre sitt beste selv.

Uansett livssituasjon søker vi en mening i tilværelsen. For mennesker i dag er som oftest ikke meningen gitt, slik den kunne være i tidligere tider da religion skapte en meningsbærende ramme rundt oss. Den meningen som skal bære livene våre i dag, må vi skape selv – den må vi tilkjempe oss.

Jeg tror ikke forbruker- og underholdningssamfunnet forbereder oss til å tenke over slike spørsmål. Vi er eksistensielt bortskjemt i et samfunn der vi får høre at mening skapes ved et tastetrykk eller et kredittkortdrag. Når det er slutt på shoppingrundene og tv-underholdningen ikke lenger har noe nytt å by på, kan tomheten bli trykkende.

Eldreomsorgen kan ikke løse våre eksistensielle problemer, men den kan legge til rette for at de eldste kan oppnå i hvert fall en viss grad av mestring. Vi trenger noe som kan erstatte spikking av selepinner og bøting av garn. I Nederland blir ungdom organisert for å besøke gamlehjem og lære de gamle bruk av nett og sosiale medier. I England besøker studenter de gamle og leser dikt med dem.

Hvorfor ikke intensivere kontakten mellom unge og gamle, både for å motvirke følelsen av å bli «stuet bort», og for å utveksle tanker, erfaringer og kunnskaper? Slike aktiviteter fins spredt i Norge også, men vi har en lang vei å gå før alle beboere på aldersinstitusjoner får utfolde seg i egenaktivitet på et nivå de mestrer.

På et hjem jeg besøkte på ettersommeren i fjor sto det store kirsebærtrær utenfor vinduene med fristende frukter. Hadde de vært plantet nærmere verandaen eller beskåret til mannshøyde kunne beboerne ha plukket dem. Flere gamlehjem har anlagt sansehager, som særlig kan gi demente store opplevelser. Hva med bærbusker som de kan plukke selv, med romslig plass for rullestolbrukere? Et hjem på Vestlandet har anskaffet høner – den mentale tilstanden er merkbart forbedret både hos dem som kan fôre og plukke egg, og blant dem som bare følger med fra vinduet.

Om evnene svekkes, svekkes ikke behovet for mestring og mening, for å skape, for å bety noe for andre. Andelen gamle vil øke sterkt i årene som kommer. Vi gjør klokt i å stille oss noen eksistensielle spørsmål om hvordan våre ekstra leveår kan bli verdt å leve.

Neste artikkel

Brev til Erna fra en skuffa pelsdyrbonde