Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

25 år med EØS er mer enn nok

EØS-avtalen skulle respektere norsk suverenitet. I stedet har Norge på flere området gitt EU styringen, skriver leder Kathrine Kleveland i Nei til EU.

Kathrine Kleveland
Leder i Nei til EU
Publisert: 02.05.17 00:01

25 år etter at EØS-avtalen ble signert 2. mai 1992 er vi midt inne i en EØS-debatt som er mer intens og mer grunnleggende enn noen gang siden avtalen ble godkjent av Stortinget i oktober samme år. En strøm av nye rettsakter truer norske standarder i arbeidslivet.

Samtidig tolkes EU-traktaten og andre EU/EØS-regler strammere enn før og rammer stadig flere norske interesser.

Nei til EU utgir i dag en ny rapport som gjennomgår EØS-avtalens konsekvenser for arbeidsliv og samfunn. Snart 12.000 direktiver og forordninger er innført gjennom EØS-avtalen. Det har endret det norske samfunnet på en rekke områder, også sektorer som skulle ligge utenfor avtalen, som fiskeri og landbruk.

EØS-avtalen skulle respektere norsk suverenitet, og Norge skulle kunne avvise de reglene vi ikke ville ha. 25 år etter inngåelsen ser vi at Norge i flere saker har avgitt myndighet til EU og overvåkningsorganet ESA. Vetoretten stanset en stund EUs tredje postdirektiv, men Solberg-regjeringen trakk reservasjonen. Den er aldri brukt for å sikre Norge varige unntak.

I EØS-debatten er det mye snakk om å bruke handlingsrommet, det vil si finne ordninger for å omgå eller dempe negative virkninger av EU-regelverket vi innfører. Dette sier noe om hvor bakvendt EØS-avtalen har vist seg å være. En sentral konklusjon i den nye rapporten «EØS-meldingen: 25 år med EØS» er at ikke på noe punkt øker EØS-avtalen norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av liberaliseringen og konkurransen i EUs indre marked.

Virkningene av EØS-avtalen for norsk arbeidsliv er særlig alvorlig. EØS-meldingen dokumenterer hvordan norske lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner – det internasjonale avtaleverket for arbeidslivet – må vike for EU-regler.

Verftsaken om minstelønn og dekning av reise, kost og losji for dem som jobber langt hjemmefra samt Holship-dommen om havnearbeidernes fortrinnsrett og faglige kampmidler er to sentrale eksempler på hvordan arbeidstagernes rettigheter settes under press når EØS-regler går foran.

Står på pinne

«Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som på grunn av EØS-avtalen må «stå på pinne» for EU.»

Havnearbeideres fortrinnsrett til lossing og lasting er sikret med ILO-konvensjon nr. 137 der det står: «Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.» For over 40 år siden inngikk Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk en rammeavtale som la denne fortrinnsretten til grunn. På tampen av fjoråret fulgte Høyesteretts flertall et råd fra Efta-domstolen om at EUs regler for etableringsrett forbyr havnearbeidere fortrinnsrett til lossing og lasting. Dermed er tariffavtalte rettigheter med hjemmel i ILO-konvensjon 137 feid til side.

Vikarbyrådirektivet krever at vi fjerner alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte «tvingende allmenne hensyn». Det er i siste instans Efta-domstolen som avgjør om det fins slike hensyn. Igjen er norsk arbeidsliv prisgitt EØS-reglene og EØS-institusjonene sin tolkning av dem.

EU ønsker å knytte Norges så tett som mulig til EUs energiunion, med mål om en femte frihet; fri flyt av energi, og EØS-avtalen er verktøyet. Neppe noe betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris. Stadig flere kabler for eksport av strøm til kontinentet og Storbritannia kan ende med at vi importerer høye strømpriser den andre veien. Når kablene er bygd så er det kun ved nasjonal strømkrise Norge kan hindre eksport og dirigere strømmen. Alt annet rammes av EUs konkurranseregler.

Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse også om transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart. Lønn og sikkerhet blir da salderingspostene i den knivskarpe konkurransen.

Tre omfattende tiltakspakker mot sosial dumping er vedtatt av Stortinget. Mange av tiltaka er nyttige og nødvendige. Likevel ser vi at sosial dumping fortsetter å spre seg. I tillegg utvikler det seg nye, hensynsløse former for kriminalitet i arbeidslivet. EØS-avtalens frie flyt er både en drivkraft for denne utviklingen og et hinder for nasjonale mottiltak.

EØS-tilhengerne hamrer i dag inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å få solgt varer til EU. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 – og er like villedende i dag. Norsk industri hadde tollfrihet på all eksport til EU før EØS – og denne frihandelsavtalen gjelder fortsatt om EØS-avtalen sies opp. Faktum er at en større andel av norsk fastlandseksport gikk til EU-land før EØS-avtalen enn hva tilfellet er i dag.

Mer enn 150 land selger varer til EU. Ingen av dem må endre lovverket sitt eller svekke tariffavtalene sine for å få solgt varene sine til EU. Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som på grunn av EØS-avtalen må «stå på pinne» for EU. Det er denne underkastelsen under EU-lover som gjør EØS-avtalen så uholdbar – ja, provoserende: 25 år med EØS er mer enn nok.



Du må ha en Disqus-, Facebook-, Twitter- eller Google-konto for å debattere. Vis omtanke og hensyn. Debatten redigeres i ettertid. HER er oversikten over debattreglene.
comments powered by Disqus
Annonse