Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må ha beredskap for mat

Flere sulter i verden. Den globale matsikkerheten svekkes. Det angår også oss i Norge. Vi trenger en nasjonal beredskapsplan for mat.

Verre: Flere sulter i verden som følge av krig, konflikt og klimaendringer. Norge er ikke upåvirket av en svekket global matsikkerhet. Foto: Bernat Armangue/AP/NTB scanpix

Etter mer enn ti år med positiv utvikling, øker antallet som sulter i verden. FN rapporterer om at 815 millioner mennesker lever i sult, en økning på 40 millioner siden forrige rapport i 2015. Samtidig viser den globale matsikkerhetsindeksen, utarbeidet av det renommerte økonomimagasinet The Economist, at verdens matsikkerhet er på vikende front etter flere år der pilene har pekt i riktig retning.

Sult og matsikkerhet går selvsagt hånd i hånd. Disse rapportene bekrefter hverandre. Etter flere år med en gledelig utvikling har trenden snudd. Det er en ekstremt farlig situasjon.

Årsakene til den nedslående utviklingen er krig, konflikt og klimaendringer. Krig og konflikt kan være av forbigående karakter. Samtidig vet vi at matmangel er en underliggende faktor i mange konflikter. Den arabiske våren i 2010-2011 ble delvis utløst av økende matpriser. Sviktende avlinger utgjorde et forspill til den fryktelige krigen i Syria. Det er en uløselig sammenheng mellom matsikkerhet, sult, sosial uro og konflikt.

Vi vet også at de pågående klimaendringene truer matsikkerheten. Klimaendringene er ikke forbigående. De vil tvert imot eskalere i årene som kommer, og true avlinger verden over med både tørke, ekstremvær og plante- og dyresykdommer, for å nevne noe. Dette er anslag mot den globale matproduksjonen som vil avle nye konflikter.

Dette er dystre framtidsutsikter alle land i verden må forholde seg til, også Norge. Selv om vi her hjemme vil bli mindre direkte påvirket av klimaendringer enn mange andre land, vil vi ikke være upåvirket av forstyrrelser i den globale forsyningssikkerheten. Mye av maten vi spiser, importeres som kjent fra andre deler av verden. Vi trenger en norsk strategi, en beredskap, for å møte en framtid med økende usikkerhet om matforsyningene.

Et av de viktigste punktene i en slik beredskapsplan må selvsagt være å hegne om vår egen matproduksjon. Vi må sørge for å bruke våre arealressurser best mulig. Det handler jordbrukspolitikk, at matproduksjon fortsatt må foregå over hele landet. Det handler om hvordan matproduksjonen innrettes. En produksjon som baseres på et stort innslag av importerte innsatsfaktorer, slik som kraftfôr, er sårbar for stopp i forsyningene ut fra av globale forhold.

Dernest er det en etisk dimensjon ved dette. Er det riktig å legge beslag på store jordbruksarealer i utlandet til oppfôring av norske husdyr når verdens matsikkerhet svekkes, særlig når vi har tilgjengelige arealer selv?

En gang i tiden var landbruksbistand en hovedbeskjeftigelse for norsk u-hjelp.

Oppsummert

Sult

1 Etter flere år med positiv utvikling har trenden snudd, flere mennesker sulter i verden.

Sikkerhet

2 Ny rapport viser at den globale matsikkerheten svekkes, noe som også påvirker oss her i Norge.

Beredskap

3 Matberedskap må tas på alvor, dessverre later det ikke til at regjeringen har innsett det ennå.

Annonse

Jordvern er et annet prioritert område. Vi kan ikke fortsette å skusle bort den beste matjorda vår til flyplasser, møbelhus, boliger, veier og sykehus når vi bokstavelig talt bugner over av ufruktbart areal her på berget.

Beredskapslagring av korn må gjeninnføres. Argumentet om at vi aldri hadde bruk for lagrene våre fram til de ble lagt ned, er skremmende naivt. Vi forsikrer jo husene våre selv om de nesten aldri brenner ned.

Så må vi løfte blikket, og bekjempe sult i verden. En gang i tiden var landbruksbistand en hovedbeskjeftigelse for norsk u-hjelp. I dag utgjør slik bistand 3 prosent av bistandsbudsjettet, og andelen synker stadig. Norge kan ikke være en seriøs aktør i bistandsbransjen uten en skikkelig innsats mot sultproblemet. Et flertall på Stortinget har bedt om både økt og mer konsentrert satsing på landbruk i bistandsarbeidet. Det har ikke regjeringen innfridd med sitt forslag til statsbudsjett.

For å si det slik, en Sylvi Listhaug kunne gjort en større innsats for å begrense flyktningstrømmene i verden som en internasjonalt orientert og forutseende landbruksminister, enn som verdens strengeste innvandringsminister.

Det er lite som tyder på at regjeringen har tatt matberedskap på alvor. Stortingsflertallet har pisket regjeringen opp av startgropa både når det gjelder landbrukspolitikk, jordvern, beredskapslagring og bistandspolitikk. Hadde regjeringen fått tilslutning for sin politikk, ville utviklingen tvert om gått i feil retning på nær sagt alle disse områdene.

Det er på høy tid å behandle maten med den respekten den fortjener: Som et nasjonalt sikkerhetsspørsmål.

Neste artikkel

Kari Gåsvatn: Nedkjølt klode uten mat