Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slik kan Norge forlate EØS

Veien til en norsk oppsigelse av EØS-avtalen er fortsatt lang. Forskjellen fra tidligere år er bare at det går an å se en teoretisk vei dit.

Tett i tett: Norge og EU er nært knyttet sammen, men knutene kan løsne rask under visse forutsetninger, skriver Michael Brøndbo. Det norske flagget og EU-flagget over Grand Hotel i Oslo i forkant av fredsprisutdelingen i 2012. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix

Senterpartiets landsmøte har vedtatt at partiet er mot EØS, men at å komme seg ut ikke er førstepri: Hvis partileder Trygve Slagsvold Vedum eventuelt setter seg til forhandlingsbordet med Ap-leder Jonas Gahr Støre for å snakke regjering, har han ikke et ultimatum om EØS med seg.

De mest ihuga EØS-motstanderne i og utenfor Sp er litt skuffet over dette. Noen vil helst slå i bordet nå. Koste hva det koste vil.

Men det er ikke på Senterpartiets landsmøte slaget om EØS står. Den norske EØS-kampen i 2017 begynner et annet sted.

5. til 7. mai avholder Frp sitt landsmøte. Hvis den norske EØS-motstanden faktisk er i medvind, bør det blåse opp til storm på Frp-landsmøtet. Partileder Siv Jensen har flagget sin EØS-støtte. Helt opp til det punktet hvor hun har gått ut i mediene og «forklart» at det Per Sandberg egentlig mente da han sa han var mot EØS-avtalen, var at han mente «det er behov for å se på enkeltelementer av avtalen».

Sandberg sier Jensen tar feil i sin analyse av hans EØS-syn. Det alene burde være nok til at «nei til EØS» ble tatt opp til votering på partiets landsmøte. Kaster Frp seg på EØS-motstandsbølgen, vil det skape ringvirkninger.

Men den virkelig viktige arenaen er LO-kongressen, som begynner dagen etter Frp avslutter sitt landsmøte. Fagbevegelsens EU-syn er i endring. Jernbane- og postansatte opplever å bli tvangsprivatisert på grunn av EU-direktiver, mens håndverkere, fabrikkarbeidere, sjauere og renholdere føler de blir skviset ut av bransjen av europeisk arbeidsinnvandring.

I en rekke forbund har motstanden blitt så sterk at både LO-ledelsen og Ap-ledelsen har sett seg nødt til å gripe direkte inn med lovnader om at det går an å «fikse på» EUs arbeidslivspolitikk. Det kan være nok til å unngå et EØS-nei i 2017. Men det vil da bli vedtatt en skjerpet retorikk og et krav om konkrede bedringer. Kommer Ap inn i regjering uten å levere en slik bedring, kan EØS-debatten i LO bli umulig å vinne for EØS-tilhengerne ved neste korsvei.

Stortingsvalget kan gi flere resultater som øker sjansen for at EØS blir umulig å skyve under teppet.

Stortingsvalget kan gi flere resultater som øker sjansen for at EØS blir umulig å skyve under teppet.

Oppsummert

Ikke-tema

1 EØS har pleid å være et tema for spesielt interesserte i norsk utenrikspolitisk debatt.

I endring

2 Slik er det ikke nødvendigvis lenger. En økende misnøye med EU-tilpassing har gitt seg utslag både i LO og Fremskritts-partiet.

Kan skje

3 Det virker fortsatt usannsynlig med norsk EØS-utmelding, men i 2017 kan det skje en rekke ting som gjør et EØS-oppgjør stadig mer realistisk.

Annonse

For det første tyder alt på at Senterpartiet blir stort. Med et EØS-kritisk Frp på utsiden og et LO som presser Ap til å oppnå nye resultater i forhandlinger med EU, vil et stort Sp i regjering ha et helt annet rom for sin EØS-kritikk enn tilfellet var under Jens Stoltenberg.

Utviklingen blir enda mer markant hvis SV skulle våkne fra dvalen og spise av Arbeiderpartiet. En grunnleggende forutsetning for brexit var at de britiske konservative følte presset fra EU-motstanderne i UKIP. For at Ap skal bevege seg i samme retning, må Ap-toppene frykte at en EU-positiv innstilling kan koste dem velgere og venner i fagbevegelsen.

Skulle SV og Ap i tillegg oppleve press fra Rødt, ville det slå desto kraftigere ut. At Rødt får et gjennombrudd, kan virke usannsynlig. Men danske Enhedslisten gikk fra Rødt-størrelse til å bli en reell maktfaktor i dansk politikk. Partisystemet i Norge er heller ikke hugd i stein.

Likevel er den virkelige forutsetningen for at noe dramatisk skal skje med norsk EØS-tilknytning at «lilla blokk» mister flertallet. I utgangspunktet er noe som helst reell bevegelse i Norges forhold til EØS nesten utenkelig så lenge Høyre og Ap kan danne et stortingsflertall sammen.

Og det kan de. Du må tilbake til sommeren 2009 for å finne troverdige meningsmålingstall for de to partiene samlet som er dårlige nok til at partiene til sammen har færre enn 85 stortingsmandater.

Skulle det rødblå flertallet briste, betyr heller ikke det at veien ut av EØS står åpen. Selv da kan KrF og Venstre fortsatt danne EØS-bolverk – hvis de er over sperregrensen.

Jo knappere flertallet for å la være å snakke om EØS blir, jo større blir presset på Arbeiderpartiet. For i arbeiderkretser er det faktisk en økende bevissthet for at en slik alvorsprat kan være nødvendig. Hvis Ap begynner å føle presset fra Sp, Frp og den røde venstrefløyen samtidig, kan ting begynne å skje. Sannsynlig? Kanskje ikke. Men det er definitivt ikke umulig.

Neste artikkel

Ja til forbud mot innleie