Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skogvern som virker

Vi verner statlig skog i Nordland. Vi burde verne kommuneskog på Østlandet.

Ofte fjell: Skogvernet skjer ofte i artsfattig skog med stor betydning for industrien. Foto: Rein Midteng.

Da Venstre og klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) fikk lirket gjennom mål om 10 prosent vern av skog i Norge, var det helt uten faglig begrunnelse eller kost-nyttevurdering. Det viktige var å hoie høyt om et granskjeggete turmål for søndagsskogbruket.

I formildende retning understreket Helgesen at vernet vil bidra til å ivareta mange truede arter og naturtyper. Da er det synd at vi verner der det gjør ganske liten nytte for rødlistede arter, samtidig som vernet gjør ganske mye skade.

Nordland er landets mest skogvernede fylke. I fjor ble 57 kvadratkilometer vernet i Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Nå vurderes vern av 83 nye kvadratkilometer, deriblant gamle plantefelt. All hogst er stoppet, og Moelven og Arbor, de to store foredlerne av gran i området, må redusere aktiviteten.

Vernetrykket skyldes at skogvern her er billig. Et granfelt i Nordland må stå dobbelt så lenge som et felt i Østfold, for å bli hogstmodent. Det reduserer verneerstatningen per dekar kraftig. Og skogvern telles i dekar. Samtidig er mye av skogen statens. Det betyr lave prosesskostnader.

Biologisk sett er vernet i Nordland helt bort i granskauen. Østfold, Akershus, Buskerud og Telemark har et samlet areal på størrelse med Nordland. Det finnes tre ganger så mange rødlistearter i fylkene rundt Oslofjorden. Men altså veldig lite vernet skog.

– Det er uakseptabelt at de fleste områder som Statskog skal kartlegge for framtidig vern, ligger i Nordland, sier fylkesråd for næring, Ingelin Noresjø (KrF). Vernearbeidet truer viktige næringer og distrikter, sier hun til Saltenposten.

Hangen til å verne artsfattig skog finnes også på Østlandet. De nye vernede teigene her heter gjerne Romeheia, Asgjerdstigfjell og Høgvollane. De står i kommuner langt oppe i dalen, som er fattige både på næring og rødlistearter.

Skogvernet i Norge ligger på mellom 4 og 5 prosent. Men bare 0,7 prosent av den høyproduktive skogen er vernet. Og det er den som huser flest rødlistearter.

Det er vernet bare 2,8 prosent lavlandsskog og 1,9 prosent skog i varme soner. Skogvern må skje i lavereliggende skog på Østlandet, anbefalte skogvern-evalueringen i 2016. Statskog og Miljødirektoratet svarer med å vernevurdere enda mer fjellskog i Nordland. Storparten av verneområdene som ble opprettet sist fredag, ligger langt oppe i Østerdalen. Leser man ikke skogforskning?

Annonse

Oppsummert

Best mulig løsning

1 Det norske skogvernmålet er ikke faglig. Hva med å gjøre det beste ut av det?

Langt mot nord

2 Vi vet hvor de fleste truede artene bor. Det er ikke der vi verner.

Offentlig vern

3 Staten og kommunene tjener lite på skogen sin. Offentlig vern er billig og bra.

Vern av offentlig skog er ikke galt i seg selv. Heller tvert imot. Få skogeiere leverer så lav avkastning på skogen sin.

I en årrekke har Statskog gått i minus på ordinær drift. Bare ved å bokføre inntekter fra skogsalg som driftsinntekt har Statskog klart å levere utbytte til eierne.

Kommuneskogene er ikke mye bedre. Steinkjer kommune eier 80.000 dekar skog. Utbyttet til eier de to siste årene er null. Kommuneskogene tjente mer på elgjakt enn på hogst, og brukte mer penger på turstier og gapahuker for turfolk, enn på å plante ny skog.

Trysil kommuneskoger sine 640.000 dekar leverer mellom 7 og 10 millioner i årlig utbytte til kommunen. Det er ikke mye, når markedsverdien av skogen nærmer seg en milliard (Statskog betalte 1700 kroner per dekar for Borregaard-skogene på Østlandet allerede i 2012).

For mange skogeierkommuner vil det være lønnsomt å cashe inn på skogvern og plassere pengene til høyere avkastning.

Kommunepolitikerne selger nødig skog. Forklaringene er mange. For noen er det viktig å beholde et par skogarbeidsplasser. Noen vil ha hånd om elgjakta. For noen er skogen arvesølv. Men slikt ligger som kjent stille i skuffen uten å gi avkastning. Og flertallet av velgere, særlig på Østlandet, lufter bikkja og ikke motorsaga i skogen.

Da er skogvern er en gyllen mulighet. Skogen får stå urørt som turmål, mens kapitalen (verneerstatningen) plasseres til årlig avkastning.

I tillegg slipper kommunen klage fra Trine Lise i boligfeltet som har fått turstien sin ødelagt av monstermaskiner.

Sandefjord kommunes skoger gir så liten avkastning at de ikke en gang nevnes i årsregnskapet. Ikke å undres over at kommunen nå utreder vern. Sist fredag ble Hemmeldalen på Hedmarksvidda vernet. Her er Stor-Elvdal kommune stor grunneier. Stortinget bør be alle kommuner utrede sin skog for vern, slik det ba Statskog gjøre i 2015.

De som bryr seg mer om fornybar verdiskaping og det grønne skiftet enn turstien til Trine Lise, bør fortsette å bekjempe bingo-målet på 10 prosent skogvern. Men det kan skje parallelt med å få vernet der det skader minst og nytter mest.

For Norske Skog i Halden og Moelven på Braskereidfoss betyr det svært lite om kommuneskogene i Elverum vernes. De får tak i tømmer allikevel. For de 80 arbeidsplassene hos Arbor i Hattfjelldal er skogvern et spørsmål om jobb eller ledighet. Nordland trenger vern mot vern.

Neste artikkel

Spennende fusjonsforslag