Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal forskere få mene noe?

Landbruksforsker Arne Grønlund ble bedt av ledelsen i Nibio om å ikke å bidra i debatter om saker Grønlund selv forsker på.

Nibio-forsker: Arne Grønlund ble bedt av ledelsen om ikke å delta i mediadebatten om nydyrking av myr, et felt han selv har forsket på. Foto: Siri Juell Rasmussen

Grønlund bør være godt kjent for faste lesere av Nationen. Han har vært en aktiv debattant i en årrekke, og er kjent for å spissformulere seg. Ikke minst i debatten om økologisk landbruk, der Grønlund har vært en av de skarpeste kritikerne.

I høst ble han innkalt til sin leder i Nibio, for en samtale om "kommunikasjon og rolleforståelse". Der ble han forklart at det ikke var "tjenlig med videre mediedebatt" om det omstridte myrdyrkingsforbudet. Grønlund hadde selv vært med på å skrive rapporten om nydyrking av myr, som også er lagt til grunn for regjeringens forslag om å forby slik nydyrking.

Dette er et svært kontroversielt spørsmål, der landbruksnæringen har engasjert seg tungt for å forhindre et forbud. Også flere av Grønlunds kolleger i Nibio rykket ut med advarsler om å innføre et generelt forbud, blant annet gjennom kronikker og leserinnlegg her i Nationen.

Ifølge Grønlund ga ledelsen i Nibio muntlig beskjed om at det ikke var ønskelig at forfatterne deltok i denne debatten, da de allerede hadde sagt det som skulle sies i rapporten.

Det er dypt beklagelig dersom forskere ikke skal ha anledning til å delta i et offentlig ordskifte, ikke minst når det handler om deres egne forskningsfelt. Vi trenger mer debatt, ikke mindre. Vi trenger flere forskere i media, ikke færre.

Mangelen på akademisk deltakelse i samfunnsdebatten er ikke et problem som bare angår Nibio. Tvert om har Nibio vært flinke til å synliggjøre faglig uenighet mellom egne forskere. Forskning er paradoksalt nok ikke eksakt vitenskap. Resultatene avhenger av hvilke premisser man legger til grunn for oppgaven. Det er bra å få belyst mulige svakheter i forskningen.

I forbindelse med professor Frank Aarebrots bortgang tidligere i høst, var det mange som framhevet valgforskerens betydning for norsk samfunnsdebatt. Han var en kunnskapsformidler av rang, og som nådde langt utenfor Universitetet i Bergen der han hadde sitt daglige virke. I gravferden ble landets hyppigst siterte professor omtalt som en demokratibygger og en bauta i samfunnsdebatten.

Det var kloke og gode beskrivelser. Det sørgelige faktum er at Aarebrot trolig ikke ville blitt professor i dag. Med dagens måle- og vurderingssystem vil akademikere som går inn i samfunnsdebatten med hud og hår neppe være i stand til å levere de forskningsresultatene som kreves for å klatre til topps ved universiteter og høyskoler.

Forskning er paradoksalt nok ikke eksakt vitenskap.

Oppsummert

Avstå

1 Nibio-forsker Arne Grønlund ble bedt av ledelsen om å avstå fra å delta i debatt om en sak han selv har forsket på.

Deltakelse

2 Det er ikke et problem at forskere mener for mye, problemet er at de deltar for lite i samfunnsdebatten.

Settes fri

3 Forskere blir av ulike årsaker stengt ute fra det offentlige ordskiftet. De må settes fri.

Annonse

Denne strømlinjeformingen av forskningen kom sist til uttrykk i SSB-saken, der forskere ble silt vekk fra jobbene sine fordi de ikke hadde publisert nok forskning i internasjonale fagtidsskrifter.

Aarebrot er ikke kjent som en framstående forsker. Men han er kjent som en av de viktigste professorene vi har hatt i Norge de siste tiårene.

I stedet for å jage forskerne inn i elfenbeinstårn gjennom rigide målesystemer og regelrett knebling i omstridte spørsmål, burde forskningsinstitusjonene våre bekymre seg for forskningens kår.

Dagens mantra er at forskning skal ha nytteeffekt. I tillegg til at dette går på bekostning på den frie grunnforskningen, brukes utallige forskerårsverk på å søke finansiering. I tillegg til å finne partnere i offentlig eller privat sektor, må forskerne passere nåløyet hos dem som tildeler forskningsmidler, som oftest i Norges forskningsråd.

En annen trussel mot uavhengig forskning er når næringsinteresser får adgang til pengesekken. Morgenbladet har satt søkelyset på Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, et offentlig forvaltningsorgan som i år deler ut 360 millioner kroner til blant annet lakseforskning. Styret kontrolleres av næringsinteresser. Ifølge Morgenbladet blir penger fordelt uten anbud, forskere håndplukkes og negative resultater blir forsøkt skjult.

Problemet for norsk forskning er ikke at forskere mener for mye. Problemet er tvert om at forskerne av både direkte og indirekte årsaker stenges ute fra samfunnsdebatten.

Det beste av alt er at dette problemet trenger vi ikke å forske på. Det er bare å sette forskerne fri.

Neste artikkel

De lange nesers natt