Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sentrums siste skanse

Det ryker fortsatt fra det gamle sentrumsfortet. Dersom KrF lar være å gå i regjering, kan det skape ny dynamikk.

Ryker de, ryker sentrum: Istedenfor å trekke i hver sin retning, kan Olaug Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad (t.v) og Knut Arild Hareide stå sammen i sentrum. Foto: NTB Scanpix

I denne avisen liker vi sentrum. Som statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) sa det da han talte ved Nationens 85-årsjubileum: «Jeg har skjønt at dere likte den første regjeringen min. Jeg har skjønt at dere liker denne litt mindre».

For 21 år siden dannet Bondevik sin første regjering med Sp og V. Var dette en sentrumsregjering? Ikke dersom slike må styre med skiftende støtte til høyre og venstre. Bondevik 1 hentet sin støtte fra H og Frp.

Etter 2001-valget dannet Bondevik regjering igjen, uten Sp, men med Høyre. Det var denne regjeringen Nationen likte "litt mindre" (eks-landbruksminister Lars Sponheim (V) ville sagt det enda tydeligere). Var dette en sentrumsregjering? Ikke dersom slike alltid må ha tre sentrumspartier.

I 2005 brøt Sp ut fra sentrum – og gikk i regjering med fløypartiet SV. Sist vinter var det Venstres tur: Nå regjerer partiet med fløypartiet Frp. KrF er «last man standing» på sentrumsfestningen, slik jødene var det i sin tross mot romersk overmakt, oppe på ørkenfestningen Masada.

Men det er tynt i rekkene på fortet. Det stabile sideleiet under sperregrensen gir dårlig utsikt for KrF-ere som ser etter verv og posisjoner i regjeringsapparat. Vippeposisjonen i Stortinget, med mulighet til å sanke godbiter og gjennomslag både her og der, synes ikke å ha gjort KrF-erne maktberuset, bare svimle.

Slik lyder KrF-herrens ord, Knut Arild Hareides marsjordre til partiet: «Vi må ned fra dette fjellet. Jeg mener til venstre. Men vi kan gå til høyre også, bare vi kommer oss ned.»

Flere ledende KrF-ere, blant dem parlamentarisk nestleder Hans Fredrik Grøvan og stortingsrepresentant Steinar Reiten, vil ikke akseptere dette premisset. De vil holde stillingen i sentrum. Det samme vil ganske mange partimedlemmer. Det er det gode grunner til.

For det første vil KrF ha troverdighet. For det andre vil KrF holde sine valgløfter: Beholde Erna som sjefen, men ikke regjere med Frp.

For det tredje vil KrF beholde sin partileder, den eneste realistiske de har. Går partiet til Frp, må Hareide trolig gå av, og et ledervakuum oppstår. Går partiet til SV, kan det etablere en blå partifløy på leit etter et nytt lederemne.

Annonse

For det fjerde kan det nyfødte sentrums-KrF slå opp øynene og se at det kan være mer å vinne i Stortinget enn i regjeringen. Hvor mange kjernesaker og velgere kan et frittstående Kristelig Folkeparti vinne gjennom tre år på vippen? Mange.

Forlik med venstresiden om økte overføringer til jordbruket kan friste agrarstemmer til KrF. Forlik med høyresiden om vern om livet og kristne tradisjoner er et vervetiltak overfor frafalne velgere i blått eksil: Se hva KrF kan få til!

Dette vil kreve ny erkjennelse. Partiet har ikke trivdes på vippen, skeptiske til hestehandel på tempelhøyden som de er. Der Sp dealer og jubler hele veien til Salomos staller, grunner KrF engstelig på om de solgte hesten for billig, eller om kjøperen tvert imot vil klage på den. Sp vipper aldri ned på noe som helst uten at Trygve Slagsvold Vedum har sunget noen i øret "What's in it for me?" Når KrF vipper ned på noe, er det til tonene av «Klippe, du som brast for meg.»

Når KrF vipper ned på noe, er det til tonene av «Klippe, du som brast for meg.»

KrF prøvde forgjeves å få et sentrumsalternativ på plass i fjor. Det er mulig sentrumsfaneflukten har gått for langt. Men la nå Grøvan og Reiten blåse i hornet en siste gang, og lokke ikke-sosialistiske Sp-ere, ikke-populistiske KrF-ere og anstendige venstrefolk tilbake opp på skansen: Ennå er ikke alle sentrumsvikinger døde! Fram, fram, kristmenn, bondemenn, vinglemenn!

Oppsummert

Tvangstanke

1 13 år uten regjeringsmakt er lenge. Men må KrF velge side nå?

Husmannsånd

2 KrF skutter seg i vippeposisjon. Sp kan lære vekk ett og annet om å handle hest med profitt.

Midtens rike

3 Med et samlet sentrum kan Norge igjen regjeres uten fløypartier.

For se: Også Sp-ere tror på individet og folkestyret på kristen og nasjonal grunn. Også venstrefolk ønsker å begrense staten og sektorinteressenes makt og beskytte valgfriheten.

Sentrum anno 2018 vil ha store interne spenninger: Rovdyr, natur og klima, landbruk, kristenliv. Men vil uenighetene overdøve de velferdspolitiske, økonomiske og distrikts- og forsvarspolitiske harmoniene som klinger i sentrum?

Det nye sentrum kan kanskje trenge en mindre Sp-skeptisk Venstre-leder enn Skei Grande, en mindre populistisk Sp-leder enn Vedum og en mer maktkåt KrF-leder enn Hareide. Men så finnes det kanskje en Raja, en Tvinnereim og en Ropstad.

I dag mangler sentrum én stortingsplass på å ha flertall med Ap, fem stemmer på flertall med Høyre. Om tre år, og minst ett partilederskifte, kan Sps hestehandlere, KrFs jovialister og fleksible venstrefolk igjen gjøre det sentrum gjør best: Se åssen stortingsvalget går, og så samarbeide til den siden der flertallet er å hente: Med Ap eller Høyre. Uten fløypartier.

Da vil Marit Arnstad og ikke Kristin Clemet få rett: Ennå lever og leverer sentrum i norsk politikk.

Neste artikkel

KrF-velgere misliker Frp mer enn SV