Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Senterpartiet byr opp til dans

Hvem skal overkjøre hvem? Det er spørsmålet når samarbeidsavtaler brister og partiene posisjonerer seg etter et valgresultat med en liten, men avgjørende maktforskyvning. Og Senterpartiet står godt plassert til å overkjøre i alle retninger.

Svingom: Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum med Frp-leder Siv Jensen under en partilederdebatt før valget. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix

Nå kan KrF felle regjeringen alene. Det samme kan Venstre. Skal Erna Solberg ha et trygt borgerlig flertall, kan hun ikke lenger avse det ene eller det andre av støttepartiene.

Det kunne hun frem til mandag. Og det hadde hun gjort. Derfor kunne KrF markere sin motstand i kommune- og regionreformen, for eksempel, uten at det fikk reelle konsekvenser. Venstre reddet flertallet.

I dag kan ikke Venstre alene redde blåblått flertall. Derfor kan KrF-leder Knut Arild Hareide ikke bare få flertall for sitt krav om reformpause – han kan få reversert reformer han virkelig ikke liker. Han kan sikre et flertall for den landbrukspolitikken KrF har etterlyst i fire år, uten å tautrekke med Venstres mer liberalistisk anlagte stortingsgruppe.

LES OGSÅ: KrF lover kamp om landbruk og distrikt

Hvis Ap holder linja og ikke faller tilbake til gammel reformiver og landbruksgniertakter, da. SV, Rødt og MDG er nok med hvis reformene skal knuses og landbruksstøtten skal økes. Og få smiler bredere enn Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, som har en lang liste med punkter der han og KrF er mye mer enige enn Hareide og Høyre. En lang liste med punkter, og en plan om å fremme hvert eneste punkt i Stortinget. Så må KrF ta stilling til hva som er viktigst: Å vinne sakene, eller å verne Erna Solbergs flertall.

LES OGSÅ: Nationens leder: Vaklevoren regjering

For én ting er åpenbar: I skrivende stund ligger det an til fire år med stortingsregjereri. Med mindre KrF gjør en helomvending og går i regjering til tross for tidligere løfter om aldri å gå til sengs med Frp. Det finnes et saklig argument for det: Venstre og KrF har prøvd å styre Frp utenfor regjering. Hva om de prøvde å gjøre det innenfor regjering?

Et argument til: Hvis makta flyttes til Stortinget, uten en samarbeidsavtale, vil den ikke automatisk ligge i hendene til Knut Arild Hareide.

Hvis makta flyttes til Stortinget, uten en sam­arbeidsavtale, vil den ikke automatisk ligge i hendene til Knut Arild Hareide.

Oppsummert

Ikke stø kurs

1 Både Venstre og KrF sier nei til å binde seg til den samme typen samarbeidsavtale med Solberg-regjeringen som de har hatt de siste fire årene.

Komplisert kabal

2 I utgangspunktet betyr det at beslutningsmakt flyttes tilbake til Stortinget – og settes i spill.

Fritt frem?

3 Da kan alt skje. For det finnes mer enn én vei til flertall når borgerlig side ikke er fastlåst.

Annonse

Makta kan ligge i Hareides hender. Det viser Vedum når han lover KrF en sjanse til et «Erna-fritt» flertall. KrF kan bli tvunget til å felle Solberg-regjeringen uten en plan for hva som skjer etterpå, men det kan åpne andre dører. Ap viser medaljens bakside – et Knut Arild-fritt flertall – når verken Jonas Gahr Støre eller Trond Giske vil utelukke at partiet kan slå seg sammen med Høyre og Frp og åpne deler av de omstridte Lofoten/Vesterålen/Senja-havområdene for oljevirksomhet.

KrF sitter på nøkkelen til mange mulige stortingsflertall. Men langt fra alle.

Venstre og KrF gikk til valg på «blågrønn» regjering. Det blågrønne flertallet de hadde sett for seg, det med Høyre, Venstre og KrF, finnes ikke. Men det finnes faktisk et blågrønt flertall i det nye Stortinget: Det oppstår dersom Senterpartiets 19 grønne representanter møter Høyre og Frps 72 blå.

LES OGSÅ: Trygve Slagsvold Vedum – fra potet til profet

Å skyve Venstre og KrF ut i kulda og danne «Solberg 2» hadde vært en Game of Thrones-aktig takk for sist fra Senterpartiet. For det Sp opplevde i forkant av Bondevik 2. Hvis Solberg var villig til å legge vekk landbruksliberalismen, la militærbasene ligge og kanskje sparke et par statsråder fra det urbane østlandsområdet (og i samme slengen gjøre en u-sving på deres politikkområder), er det heller ikke umulig å se for seg en plattform for en slik regjering.

Det skjer nok neppe. Men poenget er at Senterpartiet ikke bare har en liste saker å friste KrF med. Det finnes også saker der avstanden mellom regjeringen og Sp er kortere enn avstanden mellom regjeringen og både KrF og kanskje spesielt Venstre. Senterpartiet og regjeringspartiene, i alle fall deler av dem, kan tidvis snakke riktig godt sammen om veibygging, naturvern og -bruk, rovdyrpolitikk, regulering og en hel del skattespørsmål. At Frp har skjerpet tonen i EØS-spørsmålet, kan vise seg å åpne annen overraskende arena for diskusjon.

Er et slikt blågrønt samarbeid sannsynlig? Nei. Ikke nå. Ikke på overordnet nivå. Det var tross alt Solbergs reformer Sp gikk til valg mot. Men Senterpartiet har muligheten til å snu seg både til høyre og venstre. Det gir partiets politikere en handlefrihet deres sentrumskolleger i KrF og Venstre har god grunn til å misunne dem. Og kanskje la seg friste av.

Neste artikkel

En mann for distriktene?