Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Se saken fra Finnmarks side

Regionreformen knaker i grunnvollene. Flere regioner kan ryke dersom Finnmark klarer å annullere tvangsekteskapet med Troms.

På is: Etter møtet mellom kommunal Monica Mæland og fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk (Ap), som Finnmark boikottet, besluttet Mæland å legge sammenslåingsprosessen på is. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Det politiske dramaet rundt regionreformen øker. Fordi Finnmark har nektet å spille med, har kommunalminister Monica Mæland blitt nødt til å legge sammenslåingsprosessen mellom landets to nordligste fylker på is i påvente av en tredje behandling i Stortinget.

I landets øvrige mer eller mindre ufrivillige regioner, som Viken og Vestlandet – ja, til og med Innlandet – er det stadig flere som tar til orde for å legge sine respektive sammenslåingsprosesser i den samme fryseboksen som Finnmark og Troms befinner seg i.

Hvis Finnmark faktisk klarer å reversere tvangsvedtaket, kan det få følger også for de andre påtenkte regionene. Det skyldes de mye omtalte «oppgavene» som skal følge reformen, og måten Mæland har argumentert på i striden med Finnmark. Hun hevder at Finnmark verken har folk eller kompetanse til å utføre alle oppgavene som er tiltenkt de nye regionene.

Og, har hun sagt, dersom Finnmark blir stående alene, vil dette minste fylket (i folketall) sette standarden for hvilke oppgaver det er tilrådelig å legge ut til regionene som sådan. Hvis ikke Finnmark er i stand til å løse oppgaven, kan heller ingen andre få den.

Det er dette som har fått politikere i Hedmark, Oppland, Buskerud, Østfold og Sogn og Fjordane til å bremse opp. Dersom regionhavariet i nord medfører at oppgaveporteføljen blir redusert, hva er da vitsen med sammenslåingen?

«Oppgavene» er jo selve påskuddet for regionreformen. Bare fylkene ble færre og større, skulle de få nye oppgaver og funksjoner. Det skal være snakk om svære ting, oppgaver som til nå har vært håndtert av staten. Med andre ord: Ansvar og makt skal distribueres til de nye regionene. Det betyr desentralisering.

Det er denne gulroten som overbeviste KrF til å si ja til tvangsgifte, og således sikret flertall for regionreformen. Det må smerte et parti som setter både ekteskap og distriktshensyn høyt. Partiet har likevel akseptert å fravike frivillighetsprinsippet i bytte mot desentralisering.

Ved å insistere på en ny politisk behandling i Stortinget har Finnmark satt hele reformen i spill.

Annonse

Problemet er bare KrF har spist agnet uten å vite hva det inneholder. Vi vet fortsatt ikke hvilke oppgaver som følger med reformen. Den opplysningen skal regjeringen komme med 15. oktober.

Tidslinjen for regionreformen er interessant. Først tegnet en det nye regionkartet, med løfter om at regionene skulle få mange fine ting holde på med. Sammenslåingsprosessene ble satt i gang. Først deretter skulle en altså bekjentgjøre hvilke oppgaver det faktisk dreier seg om. I den grad de nye regionene måtte føle seg skuffet eller snytt over oppgavefordelingen den 15. oktober, ville sammenslåingsprosessene uansett kommet så langt at de vanskelig lar seg stoppe.

Hvis dette har vært en bevisst strategi fra regjeringens side, har Finnmark forkludret den. Ved å nekte å starte sammenslåingsprosessen med Troms, ved å insistere på en ny politisk behandling i Stortinget, har Finnmark satt hele reformen i spill.

Derfor har finnmarkingene blitt satt under et formidabelt press. De har ikke bare utfordret demokratiske spilleregler, de kan til og med stille seg i veien for en etterlengtet overføring av makt til distriktene. Tenk det, at landets ultimate distriktsfylke, landets ytterste utpost, også skal være det fylket som velter regjeringens grandiose plan for å desentralisere Norge.

Prøv likevel å se denne saken fra Finnmarks side. Det ville bli smuler igjen av det fylkeskommunale apparatet i Vadsø, slukt av Tromsø. Dette handler om kompetansearbeidsplasser i et fylke som trenger kompetansearbeidsplasser mer enn noen.

Har du kjørt fra Tromsø til Vadsø? Vet du hvor langt det er? Vel, om du setter deg i bilen på Svinesundbrua, kjører til Geiteryggen turisthytte helt vest i Viken region, snur og kjører tilbake igjen, gjenstår det ennå 37 kilometer for å komme opp i samme avstand som mellom fylkesadministrasjonene i Finnmark og Troms.

Sett fra Finnmarks side, hvilke oppgaver kan en egentlig se for seg som kan oppveie for de åpenbare ulempene en sammenslåing fører med seg?

Det er et meget godt spørsmål. Som det er rimelig å få et svar på før Finnmark setter i gang med å dekonstruere seg selv. Når sant skal sies, er det vel flere andre regioner som burde stilt samme spørsmål som finnmarkingene.

Neste artikkel

Pollestad: – Jordvern er ei nasjonal interesse