Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sandberg og stormaktene

Havet rommer stormaktspolitikk, beredskaps- og sikkerhetspolitikk. En statsråd midt i matfatet kan ikke ha privatpraktiserende sikkerhetsvurderinger. Uansett hvor forelska han er.

Fiskeriminister Per Sandberg og hans norsk-iranske kjæreste Bahareh Letnes i studio under intervju på Dagsnytt 18. Foto: NRK / NTB scanpix

Mye er sagt og skrevet om fiskeriminister Per Sandberg (Frp) de siste dagene. Er det fortsatt noe å legge til, nå som han har fått «offentlig irettesettelse» av statsministeren og greier? Ja, jeg mener det.

Ifølge Erna Solberg (H) «tar denne regjeringen sikkerhet på alvor. Vi har etablerte systemer og rutiner for å ivareta sikkerhet», sa hun til NRK mandag.

Likevel har altså statsministeren tillit til en statsråd som har brutt sikkerhetsrutinene. Ikke bare én, men flere ganger. Og han har gjort det ved reiser til høyrisikoland, land med sofistikert etterretning og omfattende spionasje, utpekt i PSTs trusselvurdering som den største trusselen mot norsk sikkerhet i dag.

Hvorfor er dette alvorlig? (At vi har kommet dit at vi faktisk må stille det spørsmålet, virker absurd. Men ok.)

Per Sandberg er statsråd i Nærings- og fiskeridepartementet. Det er ikke noe tulledepartement. Dette departementet forvalter vitale norske interesser: Norge er en av verdens ledende havnasjoner, kystlinjen er en av verdens lengste og vårt havareal utgjør mer enn seks ganger landarealet. Norge er en av verdens største og mest avanserte sjøfartsnasjoner. Leverandørindustrien er i verdensklasse.

Ressursene vi høster av havet står for 70 prosent av våre eksportinntekter, inkludert olje og gass. Norge er også verdens nest største eksportør av fisk og sjømat, eksportinntektene var rekordhøye 94,5 milliarder kroner i fjor, og vekstpotensialet er enormt. Inntektene fra fisk, sjømat, tang og tare kan overstige inntektene fra olje og gass i nokså nær framtid, kanskje allerede i 2035.

Norge er i front internasjonalt når det gjelder forskning og forvaltning av havets ressurser. Vi snakker om mat, tilgang på energi, utvikling av nye medisiner, utvinning av mineraler og transport. For å bruke regjeringens egne ord: «Havet er et av de viktigste områdene Norge skal satse på i fremtiden».

Alt er lov, eller iallfall mulig, i Solberg- regjeringen.

Annonse

Solberg-regjeringen har derfor lagt fram Norges første havstrategi og Norges første stortingsmelding om hav i utenriks- og sikkerhetspolitikken. «Havsatsingen spenner fra utvikling av nye arter, grønn teknologi og digitale løsninger til internasjonalt diplomati og kamp mot plast og klimagasser. Mange departementer er involvert i arbeidet, blant annet Olje- og energidepartementet, Klima- og miljødepartementet, Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Nærings- og fiskeridepartementet har den overordnede koordinerende rollen» (min utheving).

Jobbtelefonen, med tilgang til dette departementets saksbehandlingssystem, ble med på Sandbergs spontane ferietur til Iran. Det er naivt, skjødesløst og vitner om dårlig dømmekraft.

Regjeringen legger hvert år milliarder av kroner på bordet, til forskning og innovasjon i havnæringene. Olje- og mineralforekomster på havbunnen kartlegges. Forskere kartlegger muligheter for oppdrett av nye arter og hvordan vi kan høste av dem. Havbunnen kartlegges og miljøet overvåkes, et internasjonalt havpanel er startet opp og innsatsen mot fiskerikriminalitet er trappet opp. Det blir forskningstokt til Antarktis og milliarder gjennom Forskningsrådet for å teste ut nye ideer, ny teknologi og nye løsninger. Det legges til rette for videre vekst i oppdrettsnæringen og jobbes på spreng for å finne ut mer om hvordan havøkosystemene blir påvirket av klimaet globalt.

Klimaendringer gir press på matproduksjonen over store deler av verden. Samtidig er internasjonale handelsavtaler i spill. Tilgangen til mat er ikke selvsagt, selv om vi tror det. Det pågår nå en debatt internasjonalt om matsikkerhet i vår tid. Den debatten er i sin spede begynnelse her hjemme.

Per Sandberg har hatt flere reiser til høyrisikoland etter at han ble statsråd i 2015. Han var i Russland i juni 2016. I Iran høsten 2016. I Kina i mai 2017. I Russland i september 2017. I Kina igjen i mai 2018 – Iran-turen i sommer.

Sandberg opplyser at han takket ja til en sikkerhetsbrief før han reiste til Iran høsten 2016. De neste turene vil han ikke si om han ble sikkerhetsbriefet for, melder TV2.

Solberg refset Sandberg, men la til at «det er lov å gjøre feil». Samtidig har hun uttalt at det er ulik praksis fra departement til departement når det gjelder bruk av jobbtelefon på reise til høyrisikoland. Selvsagt har ulike departementer ulike sikkerhetsbehov – utenriks-, forsvars-, og justissektoren er omfattet av mer sensitiv informasjon enn for eksempel Kulturdepartementet. Men er det virkelig slik at statsrådene i Solberg-regjeringen nærmest selv kan bestemme sikkerhetsbehovet?

I TV2-programmet «Alt er lov» er alt… vel, nesten alt, lov. Man skulle tro at kravene var noe høyere for statsråder i en regjering utgått av Høyre og Frp. Akkurat nå virker det ikke sånn. Alt er lov, eller iallfall mulig, i Solberg- regjeringen.

Neste artikkel

Håpet om norsk jernbanepolitikk er lysegult