Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Økologiske kannibaler

For miljøpartiene er det en prestasjon å unngå å vokse under en blåblå regjering. Alt tyder på at de klarer det.

Lan Marie Nguyen Berg (t.v) og Rasmus Hansson må spise miljøvelgere fra SV og V. Foto: Scanpix

Mange miljøpartister er familiære med hagespaden. På forrige landsmøte i Miljøpartiet De Grønne fikk mange erfaring med sigd. Det ulmet av personstrid rundt partiprofil Rasmus Hansson.

I helgen vil partiet slutte rekkene. Sigden skal brukes mot ytre fiender, i valgkampen om miljøvelgerne.

MDG «sikter mot» 5 prosent oppslutning. Da vil partiet få en gruppe med sju til ni personer på Stortinget, sier talsperson Une Aina Bastholm.

Det er ambisiøst nok fra partiet som for første gang har opplevd medlemsflukt. Hvordan kunne det skje? Fremskrittspartiets landsmøte har nylig ropt ut sin beksvarte visjon for Lofoten: Ikke en dråpe olje skal ligge i fred! Vi skyter jevnt med rovdyr, vi spiser stadig mer kjøtt, og veibyggingen tiltar. Men MDG meningsmåles til 2,7 prosent i snitt.

MDG insisterer fortsatt på at partiet verken hører til på rød eller blå side i norsk politikk. Det lød hult i 2013, og lyder enda hulere nå. I Oslo har MDG gitt partiet Rødt en hånd på rattet. Det er ikke uventet rykket hardt til venstre.

Oslo er ellers drømmen for MDG: Et tvangsekteskap med Ap, der miljøpartistene vipper på sykkelsetet mens de peker på neste gate som skal stenges for biltrafikk.

Men i rikspolitikken møter Miljøpartiet De Grønne en diger spikermatte på gang- og sykkelveien mot den usprøytede norske blomsterdal: Senterpartiet mener at norsk natur skal både sprøytes og brukes. Det mener åpenbart mange velgere også.

Tidligere i vår lovet Rasmus Hansson å være "en motvekt" til Frp og Sp.

Det har han knapt kjøttvekt til å si. Mens MDG-vekta vipper rundt sperregrensen, vipper Ap og Sp rundt rent flertall. Dersom Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum skulle behøve andre, ringer de rimeligvis sin gamle partner Audun Lysbakken i SV før de ringer «motvekten» Rasmus Hansson.

MDG møter en spikermatte på gang- og sykkelveien mot den usprøytede norske blomsterdal: Senterpartiet.

Oppsummert

Kamp på kniven

1 MDG må slåss med V og SV om de samme velgerne for å komme over sperregrensa. Alle tre vil ikke klare seg.

Surt klima

2 De Grønne har lagt seg ut med både Sp og Venstre, men trives med Rødt.

Ryggen mot veggen

3 Verden blir grønnere. De norske grønne klarer ikke å profittere.

Annonse

Hansson vurderer en høyre-sentrumsregjering som et «interessant alternativ». Men en slik vil svært sannsynlig bli en mindretallsregjering. Med MDG på laget blir regjeringen litt bredere, men mye mindre styrbar. Erna Solberg vil trolig legge mest vekt på det siste.

Dessuten er tonen mellom Venstre og MDG iskald. De kjemper om de samme velgerne for å komme seg over sperregrensen. MDG raljerer med at Venstre holder Frp i regjering og applauderer ny rullebane på Gardermoen. «Den grønne guffa tyter ut», svarer Venstres Abid Raja. Det er ikke tilfeldig at Raja sykler nyasfaltert landevei med Ketil Solvik-Olsen heller enn å kosesykle med Lan Marie Nguyen Berg i en gågate.

MDG, Venstre og (på noen målinger) SV trenger sårt en miljødagsorden for å beholde status som stortingsparti. Men verken Fjørdefjorden (til vurdering), Lofoten (kompromiss i Ap, venting på høyresiden) eller ulv (ingen lisensjakt i sommer) vil gi miljøpartiene drahjelp før valgdagen.

Realpolitikken sliter på de rene og grønne. MDG klarer ikke å kvitte seg med vannmelonstempelet: Grønn utenpå, rød inni. Venstre klarer ikke å fri seg fra at partiet har latt Frp sitte i regjering i snart fire år. Og om SV blir så grønne og industrifiendtlige at de stjeler velgere fra de andre miljøpartiene, vil de i motsatt ende lekke kraftsosialister til Ap og øvrige sosialister til Rødt.

Dersom sperregrensen i norsk politikk var høyere, måtte miljøbevegelsen smidd et bredere og mer overordnet miljøparti for å bli representert på Stortinget. I dag gjør sperregrensen på fire prosent at miljøinteressene må kjempe partitaktisk om miljøvelgerne for å beholde hvert sitt nøkkelkort til Stortinget. Øvrige ambisjoner blir deretter.

– Vårt mål er at neste regjering skal være avhengig av støtten til Miljøpartiet De Grønne, sier Une Aina Bastholm.

I en verden der Volvo varsler en elektrisk bilframtid, Kina går fra kull til vind og Europas skoger vokser, klarer norske miljøpartier å fragmentere miljøengasjementet til en sak som må vinnes fra vippeposisjon med ryggen mot sperregrensa. Det er en prestasjon.

Neste artikkel

Kraft til de som har mest fra før